Hedwig Thiery Aresvik Sentralstyremedlem i Sosialistisk Ungdom.
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Det er ikke til å unngå at fraværsgrensa har kuttet i fraværet, og dermed nådd sitt ene mål: elever møter opp på skolen.

Diskusjonen rundt fraværsgrensa er stor og har mange detaljer. På den ene siden kutter grensa fraværet og lærer kanskje elevene disiplin. Men på den andre siden mener vi som er imot den, at fraværsgrensa påvirker den mentale helsen til ungdommene negativt. I tillegg lager den lange køer på fastlegekontorene, kun fordi seks timer uten oppmøte – teller mer enn de 50 timene man er i klasserommet.

Etter en lang valgkamp med mye debatt og snakk om fraværsgrensa har jeg konkludert med at mange av de som er for fraværsgrensa, liker den fordi den lærer elevene om disiplin, og det på en effektiv måte.

Jeg synes det er spennende å se på fraværsgrensa fra dette perspektivet, særlig fordi det stiller spørsmål til hvorvidt det er den eneste måten å lære disiplin på.

For min egen del hadde kun de siste to årene på skolen fraværsgrense, og selv om mitt fravær gikk ned, vil jeg ikke si at det gjorde meg mer disiplinert. Om noe vil jeg tro at jeg fikk mindre disiplin, fordi frykten for å komme for sent var overdøvende og slukte lærelysten.

I dag studerer jeg til å bli lektor, og uten at jeg skal kalle meg spesialist i eget pensum, ser jeg på fraværsgrensen som et behavioristisk grep.

Behaviorismen er en adferdsteori som legger vekt på forsterkning gjennom å belønne ønsket adferd eller å overse/straffe uønsket adferd. Setter vi det i kontekst til fraværsgrensen kan det forklares slik: Vi ønsker ikke at elever skal nedprioritere å komme til skolen, derfor straffes denne adferden med at man stryker i emnet om man ikke møter opp nok.

Problemet med dette, slik jeg ser det, er at fraværsgrensen, på lik linje som behaviorismen, ikke stiller spørsmål til hvorfor elever ikke møter opp i faget. Dette kan det være flere grunner til, som at elevene sliter psykisk, eller har skolevegring fordi det er sosialt eller faglig utfordrende.

Uansett hvilken av grunnene elevene har til å ikke møte opp, er det å straffe adferden feil. Da er det viktigere at skolen har de nødvendige ressursene til å kunne hjelpe dem der de trenger det.

Hvis målet med en skole er at barn og unge skal vokse både intellektuelt, motorisk og emosjonelt, må vi spille på lag med elevene for at de skal få et best mulig læringsmiljø som både utfordrer og motiverer elever innenfor trygge rammer.

Å lære om disiplin kan gjøres på mange måter, og jeg mener at elever kan lære om disiplin uten en fraværsgrense.

Hva mener du om fraværsgrensa? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.