Arve Hjelseth Professor i idrettssosiologi, NTNU

Den voksende motstanden mot VAR blant fotballtilhengerne er et uttrykk for lojalitet.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Den første norske eliteseriesesongen med VAR er omtrent halvveis. Hvis noen fryktet at VAR skulle bidra til at det ble slutt på gleden ved å krangle om dommeravgjørelser, bør de være blitt beroliget. Temperaturen i så måte er akkurat like høy som før.

Kritikken mot VAR har tiltatt de siste ukene. Et flertall av norske supporterklubber er imot VAR, og motstanden ser ut til å bli sterkere. Nylig markerte Stabæk-supporterne sin motstand ved å forlate stadion da kampen ble blåst i gang. Flere lignende aksjoner kan forventes i nær fremtid. Nå går også Vålerenga aktivt ut og anbefaler at VAR, i hvert fall i sin nåværende norske form, skrotes. Da det ble vedtatt innført, var det bare Lillestrøm som stemte mot blant toppklubbene, men basert på erfaringene som er gjort, øker altså skepsisen.

Sannsynligvis er meningene om VAR mer positive blant publikum generelt enn blant de mest dedikerte supporterne. Ut fra en rettferdighetsbetraktning er det jo svært irriterende å tape på grunn av soleklart gale offsideavgjørelser, eller å bli snytt for et glassklart straffespark rett før slutt. Det er lett å forstå at mange har hatt et håp om at VAR skulle luke ut nettopp slike «kampavgjørende» feil. Det var jo slik systemet ble markedsført. I praksis viser det seg imidlertid at både problemene og paradoksene tårner seg opp.

For supporterne er det kanskje særlig tidsbruken som er problemet. VAR endrer tribunens rytme. Når ballen ligger i nettet, er vi vant til spontant å juble hemningsløst, kanskje etter en rask sjekk for hvorvidt assistenten på linja står med flagget i været. Denne rytmen er gradvis i ferd med å endre seg. Nylig brukte VAR-teamet over sju minutter på å avgjøre hvorvidt en Odd-scoring mot Vålerenga skulle godkjennes. Slikt hører naturligvis til sjeldenhetene, men det er i ferd med å bli normalen at det sniker seg inn et forbehold i jubelen. En betydelig andel av scoringene blir først endelig godkjent etter VAR-sjekk. Den spontane jubelen blir lidende. Det endrer rytmen og nerven, det er noe som ikke helt er til å kjenne igjen.

Et mer prinsipielt problem er at de fleste kontroversielle VAR-avgjørelser handler om situasjoner hvor det ikke finnes noen fasit. Rett nok finnes det tydelige retningslinjer både for hva som er rødt kort, hva som er straffe og hva som er hands. Men i praksis er det ikke så enkelt. Rett som det er ser vi at selv toppdommere vurderer samme situasjon ulikt, også etter å ha konferert med videobilder. Fotball er et dynamisk spill med stor bevegelse og mye kroppskontakt. Det er betydelige gråsoner både når det handler om gult eller rødt kort, om straffespark og om hands. VAR tilbyr dommeren bedre grunnlag for å fatte en beslutning, men i praksis er ikke avgjørelsene uomtvistelige. Det ligger i sakens natur. Fotball er ikke et spill hvor det går en helt entydig linje mellom regelbrudd og lovlig adferd i for eksempel dueller.

Dette tror jeg er en viktig årsak til at motstanden er voksende. VAR skulle i utgangspunktet hindre klare kampavgjørende feil, men i praksis har det vist seg at det ofte gripes inn i situasjoner som er alt annet enn klare. Når det på toppen av dette brukes så mye tid – og tidsbruken er jo i seg selv et bevis på at situasjonen ikke er «klar» - skaper det frustrasjon, oppgitthet og motstand. Det er både overraskende og interessant at fotballens myndigheter er så lite villige til å innse dette.

Til sist kommer at den norske versjonen av VAR er en billig-versjon, med få kameraer og dermed dårligere arbeidsvilkår for VAR-dommerne. Selv blant dem som mener VAR fungerer godt internasjonalt (selv er jeg ikke blant disse), er det mange som mener det ikke kan lykkes særlig godt i Norge, slik forutsetningene er i dag. Både NFF og klubbene har brukt store ressurser på dette, men det er altså ikke nok.

Men hvis publikum er så misfornøyde, hvorfor går de likevel på kamp? En overfladisk betraktning tilsier at VAR har vært vellykket, for publikumspilene peker jo mange steder i riktig retning, og stemningen er upåklagelig.

Men blant fotballtilhengere er lojaliteten sterk. Det skal svært mye til å boikotte fotballen eller klubben. Mange føler ikke at de har noe valg. I sin tur betyr imidlertid det at de protesterer om de føler at fotballopplevelsen forringes som følge av VAR. Den voksende motstanden er uttrykk for denne lojaliteten. g

Det mest sannsynlige utfallet er neppe at VAR fjernes. Til det er den internasjonale tendensen antakelig for tydelig, og Norge vil jo gjerne være med. I stedet vil det antakelig bli brukt enda større ressurser neste år, på å gi VAR litt bedre forutsetninger for å treffe mer presise beslutninger.

Det vil imidlertid ikke røre ved de prinsipielle problemene med VAR, særlig knyttet til tidsbruk og at mange situasjoner faktisk ikke har noen klar fasit. Misnøyen vil nok vedvare. Derfor er det et høyst legitimt spørsmål hvorvidt ressursbruken på VAR er fornuftig.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Under Olavsfest inviterer Adresseavisen til tre dagsaktuelle samtaler på Vestfrontplassen ved Nidarosdomen. Se hele programmet her