Sommerskolen er akkurat slutt for dagen, og i hallen på Verraparken er det fullt av studenter i alle aldre. Lille Heva (7) leker rundt beina på de voksne, med litt interesse for hva de voksne holder på med, men hun har også øyne for lekene i rommet.

- Jeg liker å snakke norsk. Jeg er glad for at jeg har kommet til Norge, og jeg er glad for at jeg kan bo med pappa igjen, forteller hun på klokkeklar trøndersk.

foto
Betyr måne. - Det er nesten det samme som det norske navnet Eva, og navnet betyr Måne, forteller mamma Kibur om datterens navn Heva (7).

Fikk flytte til Verran

Hun er en av de omtrentlige 115 flyktninger som fikk tildelt Verran som sin bostedskommune, og hun bor sammen med sin mor Kibar Ismail, og hennes far Dawuod Othman og sin lillesøster Ros som akkurat nå er i barnehagen.

Pappa Dawoud kom til Norge for to år og sju måneder siden etter at han flyktet fra Syria, og som mange av familiene i kommunen fikk han etter ei stund tillatelse til å ta i mot resten av familien.

- Jeg hadde en vanskelig reise hit, forteller mamma Kibar.

foto
Vanskelig reise: Kibar Ismail finner fram en spesiell sort ris, for å vise hva hun lagde maten av, da hun og mannen lagde mat til skolen i bygda. Hun har lagt bak seg en vanskelig tid og reise for å komme til Norge med sine to døtre.

Lang reise til Malm

Flukten fra Syria foregikk om nettene og i stillhet. Og flere ganger til fots. Med sine to døtre og en ungdom som veiviser gikk hun over landegrensene og har vært via land som Tyrkia og Russland på ferden opp til Norge og Dawoud.

- Men her er det ikke vanskelig, og her er vi ikke redde. Vi er veldig glade for å komme til Norge, både jeg og døtrene mine, forteller hun med et smil.

Hun legger til at hun har fått mye hjelp siden hun kom til Malm, og skryter av familien Andersson.

Frivillig folkehjelp

De er familien bak det frivillige prosjektet «Folkevenn», som de jobber med via Norsk Folkehjelp.

- Vi bruker ikke å si flyktninger. Dette er tilflyttere, enten de er fra Syria, Eritrea eller Sverige, sier Walfred Andersson.

Walfred og Heidi Andersson var egentlig i gang med et frivillig prosjekt, rettet mot ungdom i Nordvest-Russland men da flyktningkrisen var et faktum la de det på is. Siden da har de lagt ned mye tid og energi på å hjelpe til med integreringen.

- Fire dager i uka har vi hatt frivillige samlinger, der vi for eksempel har spilt volleyball, eller arrangert ungdomstreff eller quiz, forklarer Walfred

foto
God integrering: Walfred Andersson med familie har gått i bresjen for å integrere de nyeste verrabyggene. Her sammen med Yonas Tesfaldet Yinesgen og Mahari Girmay fra Eritrea.

Får mye skryt

De får mye skryt for prosjektet sitt, og de har reist rundt i Trøndelag med et foredrag om arbeidet de har gjort. Verran har ikke hatt noe flyktningmottak, men alle flyktningene som har flyttet dit har fått familien til landet, eller venter på dem.

I tillegg til familien Andersson er det også andre lokale som har latt seg engasjere i prosjektet, og nå er det også en del av flyktningene selv som sitter i styret. Blant annet Mahari Girmay som kommer fra Eritrea. Han sier på godt norsk at han er fornøyd med å komme til Malm, selv om han er vant til å bo i storbyen.

foto
Har fått seg jobb: Mahari Girmay er på vei til Joker, der han jobber når han ikke er på skolen.

Venter på familien

Yonas Tesfaldet Yinesgen kom til Norge fra samme land for to år siden, og han har bodd omtrent et år på Malm. Han venter på avgjørelsen om han får familien sin til Norge. Da han dro fra hjemlandet sitt hadde han ei datter, og en gravid kone.

- Nå har jeg to døtre, forteller han.

Det vil si at han aldri har møtt den yngste datteren sin.

- Først må det bevises at det er hans barn. Noe av det fineste vi ser i dette prosjektet er når familier gjenforenes, legger Walfred til.

foto
Private utleiere: Heva på 7 år ønsker oss velkommen til familiens hus i Malm. Familien på fire fikk leie hus av private utleiere i sentrum.

Vanskelig å få jobb

Yinesgen er utdannet innen kjemi og teknologi, men i Norge teller ikke utdannelsen hans. Så derfor må han begynne på nytt. I tillegg sliter flere med å få seg jobb.

- Det er et av problemene tilflytterne har. Det er slitsomt å være i 40-50 årene å ikke få seg jobb, sier Walfred.

Han mener problemet kommer av at det er for lite arbeidsplasser i Verran.

- Men vi har fått frihet, og det er det viktigste, legger Yinesgen til.

foto
Søt fornøyelse: Fra venstre Kibar Ismail, Heidi Andersson, Walfred Andersson venter på Paclava'en som Dawoud Othman har laget.

En søt fornøyelse

Mahari, som også sitter i styret i Folkevenn drar rett fra sommerskolen til jobben sin på Joker på Sparbu. Han har også jobbet hardt for å få seg førerkort.

- Det er dyrt å kjøre opp i Norge, sier han med et smil før han forlater Verraparken.

Walfred og Heidi blir med hjem til Kibor og Dawoud, og får servert mat fra midtøsten, ved navn Baklava. En søt fornøyelse med pistasjnøtter laget av far i huset. Etter en runde på matens ingredisenser, blir det også litt tid til å snakke om prosjektet.

- Heidi er sekretær i prosjektet, og samler inn penger fra veldedighet. Hun gjør en enestående jobb, skryter han av kona.

De har et budsjett på 170 000 kroner. Adresseavisen er ikke så heldig å få møte resten av den aktive familien da parets datter er på ferie. Både hun og barnebarnet er også aktive i prosjektet.