NTNUs universitetsbiblioteks avdeling på Kalvskinnet, Gunnerusbiblioteket, er for tiden stengt, uten noen klar tidsangivelse for når lesesal og boksamling eventuelt igjen vil være tilgjengelig for ansatte, studenter eller allmennheten. Årsaken er sikkerhetsproblemer, og det er godt at bibliotekets eiere tar dette alvorlig, ikke minst med tanke på bibliotekets spesialsamlinger. Disse inneholder bokskatter, arkivmateriale og dokumenter av uvurderlig historisk interesse og verdi.
Imidlertid er det å håpe at dette blir et kortvarig intermesso, og at en løsning for igjen å åpne biblioteket mot byen kan komme på plass. Det vil være i bibliotekets ånd og tradisjon, som en del av arven etter Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs arbeide for allmenn opplysning.
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) ble stiftet i 1760, og la fra første stund av stor vekt på å bygge opp sine samlinger. Samlingene var kimen til det senere Vitenskapsmuseet og biblioteket. I selskapets første hundreår var biblioteket den viktigste delen av dette, og kunne i samtiden smykke seg med å være det fremste vitenskapelige bibliotekene i landet. Da professor Rasmus Nyerup ved universitetet i København i 1808 avsluttet arbeidet med å katalogisere biblioteket omtale han det som «et Nationalbibliothek, eller om man heller vil Norges ypperste Stiftsbibliothek». Biblioteket omfattet da rundt 20 000 bind, gavmildt donert av selskapets medlemmer. Ikke minst utgjorde bokarven etter Gerhard Schønning (død 1782) og Christopher Hammer (død 1804) viktige bidrag til biblioteket.
Basketkurvmassakren på Lademoen
Biblioteket har imidlertid ikke bare vært en eksklusiv institusjon for DKNVS medlemmer, men har en lang historie som et bibliotek som har vært åpent for byens lesende publikum, både som utlånsbibliotek, og som lesesal. Dette har vært et aspekt av selskapets rolle som opplysningsagent ut over de rent vitenskapelige kretser som har utgjort selskapets medlemsmasse.
I selskapets statutter fra 1806 heter det for eksempel at selskapet skal, så snart det har midler til det, holde biblioteket åpent for utlån en dag i uken for vederheftige menn i Trondheim, enten de er medlemmer av selskapet eller ikke. Da statutten ble revidert i 1811 var bestemmelsen endret; da kunne det lånes ut bøker til vederheftige folk i Trondheim og omegn. Dette kan tolkes som at kvinner også kunne låne bøker fra biblioteket. Om så skjedde er vanskelig å si før andre halvdel av 1800-tallet, men da finner vi at kvinner i stor grad lånte bøker fra biblioteket. Biblioteket skulle fra 1806 sørge for å øke samlingen ved årlige innkjøp for 150 riksdaler, dessuten skulle alle nye medlemmer betale 20 riksdaler til biblioteket, øremerket innkjøp av ny litteratur. Slik kunne boksamlingen til enhver tid være oppdatert, i hvert fall innenfor avgrensede felt.
Min far døde brått da jeg var 14. Derfor vet jeg hvor viktig tilbudet er
Fra slutten av 1840-tallet av åpnet diskusjonen seg om bibliotekets «læsekabinett» – lesesal – også burde åpnes for et bredere publikum. Så skjedde gradvis, men uavhengig av tilgangen til leseværelset økte omfanget av utlån og personer i Trondheim som lånte bøker – det oversteg langt antallet lokale medlemmer. Også etter at byen på andre halvdel av 1800-tallet fikk et offentlig bibliotek og flere leiebibliotek hold antallet brukere seg ved DKNVS’ bibliotek seg høyt og stabilt. Da selskapet flyttet inn i sine nye og moderne lokaler på Kalvskinnet i 1866 var biblioteket en sentral del av bygningen ved siden av de historiske og naturhistoriske samlingene, og var nå et moderne bibliotek med en lesesal med 10–12 leseplasser. Profilen på bibliotekets innkjøp ble dels tilpasset museets faglige profil, og vi ser en utvikling mot det biblioteket selv kaller «et offentlig vitenskapelig bibliotek». Og slik har det vært -både fram til selskapets bibliotek ble slått sammen med biblioteket for Norges Lærerhøgskole i 1972 og senere NTNU i 1997. I den siste sammenslåingen ble det gjort klart at biblioteket skulle bevares som en separat enhet innenfor universitetsbiblioteket, lokalisert på Kalvskinnet. I Universitetsavisa har professor emeritus Birgitta Berglund nylig pekt på hvor viktig biblioteket har vært for arkeologistudenter. Selv har jeg hatt gleden av å sende bachelor- og masterstudenter i historie til Gunnerusbibliotekets rikholdige samling av lokalhistorisk litteratur, og av og til også til Spesialsamlingenes mer lukkede verden. Dette er samlinger som er av stor interesse og viktighet også for lokalhistorikere, både profesjonelle og andre.
Gunnerusbiblioteket har en mer enn 250 år lang historie som en institusjon med ett bein i avgrensede vitenskapelige miljøer og et bein i en åpen folkeopplysningstradisjon med røtter i opplysningstiden. En lukking eller innsnevring av tilgangen til biblioteket svekker den ene av disse to sidene av bibliotekets historie og identitet, så det er bare å håpe at sikkerhetsproblemene løses snarlig og biblioteket igjen åpner seg mot byens innbyggere; både de akademiske og den interesserte allmennheten.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!