Trondheimsmusikken ifølge Per Borten

Per Bortens bestillingsverk til Trondheim Calling ble best når en klarte å glemme konseptet.

Lyden av Trondheim: Frances Wave-vokalist Øyvind Ramsøy-Halle var en av ni vokalister da komponist og bandleder Per Borten (t.h.) tok utfordringen og laget Trondheim Callings første bestillingsverk.  Foto: Terje Svaan

Saken oppdateres.

Hva er lyden av Trondheim og hva er lyden av Trondheim Calling? Musikkbransjefestivalens første bestillingsverk legger lista høyt bare ved tittelen.

«The Sound of Trondheim Calling» beskrives av festivalen som «Per Bortens oppfatning av Trondheims musikkscene etter årtusenskiftet. En hjertevarm hyllest til byens mange band og artister i ulike sjangere fra år 2000 til nå».

Les flere saker og anmeldelser fra Trondheim Calling her

Tanken er like fin som den er ambisiøs, og det er helt logisk at nettopp er den hjemvendte sønn Per Borten som har fått oppdraget. Han har stått sentralt i byens musikkmiljø i snart 20 år, men har også vært lenge nok borte fra byen til at han kan se på den med nypussede briller.

LES OGSÅ: «Jeg har sett fremtiden for rocken i Trondheim og navnet er Haunted Mansions»

Likevel: Jeg må innrømme at det er en stund siden det har vært like vanskelig å vite hva en skal mene om en konsert som den vi fikk servert fredag kveld.

Det er for det første noe iboende rart ved å skulle forholde seg til et bestillingsverk innen rock. En abstrakt dimensjon som står litt i veien for sjangerens direktekommuniserende form. For det andre blir det flyktig – når de treffer tonen med en av vokalistene, må de starte på nytt og overbevise fra scratch med neste. Konseptet med gjestevokalister utfordrer også forestillingen om rockbandet som en sluttet enhet, som drar i samme retning i løpet av en kveld. Legg til at ingen i salen har hørt en eneste av låtene før (i motsetning til julekonsertkonseptet hans der gjestevokalistene synger coverlåter), og utfordringene begynner å tårne seg opp for Borten, bandet og gjestene hans.

LES OGSÅ: Mener NRK P3 er for snever og spiller for lite norsk musikk

Men de er til for å løses, som det så kjedelig heter. Å kalle bandet bunnsolid er en underdrivelse. Her er det høy ringrev-faktor, og Spidergawd danner ryggsøylen i et band som også teller folk som Stian Lundberg (Johndoe), Roar Øien (Too Far Gone/Sugarfoot) og Alexander Pettersen (The South/Ida Jenshus). Det er lite eller ingen ting å utsette på det de leverer bak de ni vokalistene.

LES OGSÅ: Låtene hennes spilles milliarder av ganger

Det fungerer aller best med de vokalistene som matcher bandets muskuløse pondus. Som Rohey Taalah på en forrykende soulrocker, Remi Langseth (Jesus Fucking Christ/Attan) kauker seg gjennom en intens ... Trail of Dead-aktig sak, Amanda Tenfjord gjør en flott låt som kunne minne like mye om Don Henley som Kate Bush, mens Mia Marlen Berg (Doffs Poi) overbeviser stort i en intens powerballade med nikk både til Elton John og Journey. Det blir litt flere skjær i sjøen med de noe skjørere og skakkere stemmene, som Svankropps Emilie Storaas og Pom Pokos Ragnhild Fangel Jamtveit.

LES OGSÅ: Upolert og ujevnt, men talentet er stort

Men det låter fett, de fleste låtene holder et svært høyt nivå hver for seg. Den eneste rene pastisjen kommer til slutt, da bassist Hallvard Gaardløs tar rollen som sin Spidergawd-forgjenger Bent Sæther og bandet gjør sitt beste for å låte som Motorpsycho («det eneste bandet i byen jeg så opp til som 15-åring», ifølge Borten). Selv om avslutningen var berusende tøff, er det like greit at resten ikke lekte hermegås i like stor grad. Fra scenen beskrev Borten at han hadde forsøkt å lage sanger som «ligner på vokalistens egen musikk, samt hilser til et trøndersk spøkelse». Men det meste bærer likevel Bortens egen signatur. På sin reise fra brutal bluesrock med Cadillac, via synthtung new wave med New Violators, soul og sørstatsgroove med Moving Oos til dagens avart av hardrock med Spidergawd, har han hatt en gjenkjennelig klo.

Forsøkt hørt som et slags tverrsnitt eller hyllest til dagens musikkscene i byen, blir konsertens uttrykk kanskje noe snevert rockdominert – og med vel så mange følere tilbake til 70- og 80-tallet som til mer typiske 2000-tallsuttrykk. Det var ikke mye kjølig synthpop, EDM eller inderlig singer/songwriter-musikk å spore, for å si det sånn.

LES OGSÅ: Full tenning og vel så det med Jonas Skybakmoen

«The bridges in Trondheim, all across the same damn river», skriver poet og tekstforfatter på bestillingsverket, Matt Burt. Men den elva er ganske fin, da, og Borten kanaliserer i alle fall en viktig del av trondheimslyden fra de siste årene. Den rødeste tråden er først og fremst Per Borten selv, og like mye som en hyllest til gjestevokalistene og byen, er konserten en mer ubevisst manifestasjon av hans evner som bandleder og komponist.

Og det er da vel helt greit, og vel så det, når en først skreller bort alt innpakningspapiret. For i bunn og grunn handler det til slutt om følgende: En rekke tøffe og velskrevne låter, spilt av et band som garantert er blant de to-tre tighteste og mest fleskete under årets festival, sunget av gode og særpregede vokalister.

Om dét er lyden av Trondheim Calling, går det fint an å leve med.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå