Øystein Stene, trøndersk filmregissør og førstelektor ved Statens Teaterhøgskole, er ute med sin femte roman.

I «Zoombie Nation» (2014), leste vi at det «var umulig å si hva jeg var viklet inn i (…). Hva er det å lyve, når man ikke vet hva som er sannhet?»

Det er ingen overdrivelse å si at dette tema er tatt et skritt videre i «De opplyste».

Vår kulturkrets er delt i to blokker, Riket og Unionen. Vi er et stykke frem i tid. Internett har brutt sammen. En rekke nye teknologiske duppeditter har dukket opp, samt noen gamle, blant dem fortidens «tevebilde».

Der går det en flyktningstrøm fra og til. Menneskesmuglere har gode dager. I Unionen regjerer de som har forkastet troen på Gud, uansett hvilken. I Riket har troende funnet fellesskap. Begge har sine dogmatikere, fanatikere, lærde og ulærde, sitt apparat til indoktrinering, sine avvikere.

Og i begge leire foregår en (undergrunns) dogmekritikk, og her låter forfatterstemmen tydeligst. I en av bokens mange diskusjoner om tro, ført i pennen av Tamas, en av romanens mange aktører, heter det at «det er viktig å holde Guds ord levende. Ikke slik Ummaens folk, som tror at et ord betyr én ting fra tidenes morgen til universets ende. Det går ikke an, sammenhengen forandrer seg, måten vi forstår ord og begreper på flytter seg alltid med erfaringene, med tiden».

Det er lett å samstemme i denne overtydelige islamkritikken, mindre lett å bifalle at den snevres inn til nettopp å være islamkritikk, ikke generell religionskritikk, når akkurat det er ideologisk fundament for bokens diskurs.

Et annet problem er forfatterens bruk av begrepet ummaens folk, fordibegrepet, i motsetning til mye annet knyttet til Koranen, har inngått i nettopp den utviklingsprosessen Stene etterlyser. Gjennom tidene har Umma dekket «folk», «nasjon», «stat», så vel som noe «overnasjonalt, overgeografisk og overhistorisk» som knytter «troende sammen i et åndelig fellesskap som ikke er bundet av de rådende politiske forhold (utrop.no/Nora S. Eggen.Institutt for kulturstudier og orientalske språk).

Pedantisk? Tror ikke det. Her rammes forfatteren av sin egen kritikk. Romanen som helhet rammes av slapt språk og et altfor omfattende persongalleri, og det er synd, for dette er en bok jeg gjerne kalte fullkommen.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR