Likevel - er du grønn og/eller blomstrende, er det store sjanser for at du dør innen en viss tid i mitt hjem. Så om jeg ikke dreper deg direkte, så klarer jeg i alle fall ikke å holde liv i deg.
Det handler ikke om mangel på kjærlighet, jeg elsker blomster og planter. Jeg føler egentlig ikke at det handler om manglende omsorg heller, de får alle vann med jevne og ujevne mellomrom, og jeg ser mye på dem med kjærlig blikk, så lenge de varer. Likevel dør de altså over en lav sko, planter og blomster om hverandre.
Denne uka var svigermor barnepasser hos oss, mens mannen og jeg var bortreist en dag. Da vi kom hjem, oppdaget vi at hun hadde sponset oss med tre nye, grønne planter. Og kasta ut de steindøde som hadde stått, eller snarere ligget, i de samme pottene over lenger tid. Så nå har jeg allerede noen splitter nye forpliktelser å ta vare på. Jeg har også hentet eføy inn fra sommerens uteplass, og hengt den opp over trappa i stua, helt i tråd med tidens trender. Den er giftig for katten, som jeg altså har forgifta en gang før, så jeg håper den henger høyt nok til at hun ikke går på samme smellen igjen.
Les også om da den samme katta forsvant (det var før hun ble forgifta)
Det er voldsomt mye å tenke på når man skal investere i et nytt, grønt stueliv. Plantene vil gjerne ha mye skygge eller mye lys, de må mye vann eller bitte litt vann, og du bør helst ikke blande hvem som vil ha hva. De bør helst ikke være giftige når du har en katt som blåser en lang marsj i å slå opp i Felleskatalogen før hun spiser dem. Noen vil ha jord med gjødsel i mens andre vil ha sandholdig, porøs jordblanding med sjøperler og safran. Tror jeg. Den nyinnflytta eføyen har forresten fått sprø blader, det tenker jeg er et dårlig tegn. Kanskje prøver den å si meg noe.
Denne sesongen er grønne planter visstnok enda mer riktig, eller trendy om du vil, å ha i hus enn før. Interiørblader viser høyreiste kaktuser og planter med både store og små blader som fyller stuer og kjøkken, do, bad og bod. De henger i ampler, klatrer på vegger, troner på gulv, fyller vinduskarmer og skaper en tilværelse stappfull av grønn, frodig trivsel. Jeg elsker bildene av andres vellykkede plantehjem og kjenner at jeg nok kommer til å besøke en plantesjappe om kort tid, breddfull av optimisme. Selv om det trolig innebærer en kommende status som seriemorder av grønne, levende organismer.
Jeg lover å elske dem så lenge (eventuelt kort) de lever.
Les også: Jeg har gått på plantesmeller før, jeg.
I fjor skrev jeg forresten om en invasjon i hjemmet, nå skjer det igjen, på akkurat samme måte. Du kan lese om det her.
