Dette er del seks i en serie på ti der Adresseavisens film -og teateranmelder gjennom 46 år, Martin Nordvik, trekker frem sin egen ti på topp-liste over det han mener er Trøndelag Teaters ti beste forestillinger i disse årene. Nordvik presenterer en ny forestilling på adressa.no hver dag, og lørdag den 13. oktober vil han gi oss en oppsummering samt førsteplassen over to sider i kulturdelen av Adresseavisen.

Lista til nå:

Nr. 10: «Store lille Otto» (1982)

Nr. 9: «Peer Gynt» (2000)

Nr. 8: «Antigone» (1970)

Nr. 7: «Vi betale itj» (1979)

Nr. 6: «Skeiv» (1980)

Nummer 5: «Skjønnhetsdronninga» (1997)

Det var første forestilling i Teaterkjelleren (1997), og bare det skapte visse forventninger. «Skjønnhetsdronninga» av den unge irskættede Martin McDonagh gikk det gjetord om, men gjennomlesningen av stykket syntes jeg ga signaler om noe traust og nokså trist. Så ble Yngve Sundvors sprelske oppsetning tvert imot den rene åpenbaringen av oppfinnsomhet, leken musikalitet og inspirerte skuespillere.

«Det viser seg at oppsetningen er sprengfull av underfundig humor og merkelige assosiasjoner …. som utkrystalliserer en besk satire basert på innsikt og livsvisdom», het det blant annet i min anmeldelse, som hadde overskriften «Medisin mot mørketida». Og jeg kan fortsatt føle den frydefulle gleden ved å bli overrumplet av et spill som både moret, underholdt og …..  ja, her var både nifse og rørende passasjer. Jeg gråter ikke i teatret, men her var det sannelig ikke langt unna i dialogen mellom  Maureen (Hildegunn Eggen) og Arne O. Reitans Pato.

Det går på livet løs i «Skjønnhetsdronninga» («The Beauty Queen of Leenane») - rene gisseldramaet utspilles omkring 40-årige Maureen, som bor sammen med sin despotiske mor. Rundt dem er miljøet avfolket og utarmet: dette handler også om avfolket provins, og drømmen om Amerika er i ferd med å dø ut. Så en kveld møter Maureen en mann som vekker hennes selvtillit; han kaller henne Skjønnhetsdronninga, og et håp om unnslippe elendigheten blir vekket.

Musikeren Rasmus Rohde var en krumtapp i spillet, hvor Gerdi Schjelderup, Arne O. Reitan, Trond-Ove Skrødal slo seg aldeles løs i et spill som samtidig var både disiplinert og detaljrikt. Sammen selvsagt med Hildegunn Eggen i tittelrollen, en hjerteskjærende studie av et kuet og resignert menneske, og så – idet håpet er tent – scener hvor «hun formelig stråler av liv når skjebnen for én gangs skyld har gitt næring til Maureens nesten døde drømmer». Det huskes som en prestasjon på høyde med Eggens innsats i en rekke andre store oppgaver over et bredt spekter – fra tittelrollen i musikalen «An-Magritt» (1988) til Fru Alving i Ibsens «Gjengangere» tidligere i år.

For oss som elsket Teaterloftet, ble åpningen av Teaterkjelleren sett på som løfter om en fullgod erstatning. Akkurat der mangler det nok litt på at forventningene er innfridd.

MARTIN NORDVIK