Det krever en deilig dose overmot å kontakte selveste teatersjefen slik revyskuespillerne Aina Kristiansen og Rakel Sivertsen og musiker Marit Hammer nylig gjorde. Burde teatersjefen slippe dem til i ærverdige Theatercaféen? Mer om det senere.

Sivertsen og Kristiansen har gjennom mange år gjort seg bemerket både lokalt og under NM i Revy som dyktige humorister. På scenen har de en naturlig, herlig kjemi, nærmest som et søskenpar. Sivertsen er den ydmyke og forsiktige storesøsteren, Kristiansen den selvsikre og skjønt brautende minstemann.

«Kvitter fra Knotten» er deres første helaftens produksjon sammen. Den er en hybrid mellom revyen og kabareten. Man får friske monologer, energiske dialoger, frekke viser og tekster som har litt å bite i til ettertanke.

Kristiansen er den beste av de to. Energien og timingen hennes fyller sjarmerende Café Rampa midt i Hommelvik. Sivertsen fremstår noe nølende i starten, vendingene og dynamikken faller ikke helt på plass før litt ut i andre del. Når den endelig sitter, så sitter den med et smell. Forestillingen er delt i tre deler. Det er én for mye. De kunne med hell strammet det ned til to ganger sju tekster.

Når de er på sitt beste er de fremst blant likemenn og – kvinner i det trønderske revymiljøet, sammen med Sigmund Kveli og Harald Bremseth.

I skrivende stund er det Kveli og Bremseth som sitter på tronen. De to herrene må i samspillet med Arnt Egil Rånes virkelig jobbe frem mot tredje del i deres historie om Leif Ove Brein. Sivertsen og Kristiansen er i ferd med å bli farlig gode.

Foreløpig er det noen mil igjen til kafeen på Trøndelag Teater. Da må de stramme tekstene, drepe noen elsklinger, få dynamikken enda mer på plass.

Men trenger de Trøndelag Teater? Nei. Men de fortjener plass på en annen av byens scener. Og publikum i Trøndelag fortjener det. For de er dyktige. Meget dyktige.