Makt og demokrati – 20 år etter

Makt- og demokratiutredningens sluttrapport er en sammenfatning av mer enn tretti bøker og enda flere artikler og rapporter. I sluttrapporten trakk forskergruppen fram en rekke utfordringer for det norske samfunnet. Ikke minst ble fokuset rettet mot globalisering, rettsliggjøring og forvitringen av folkestyret. Ikke overraskende skapte utredningen debatt, men debatten fikk beskjeden oppmerksomhet utenfor samfunnsforskernes kretser.

En forklaring kan være at regjeringen som mottok sluttrapporten, var en annen enn den som oppnevnte forskergruppen. En annen forklaring kan være at mange av de problemstillingene som ble reist, på den ene siden var store og komplekse, men samtidig ikke problemer som krevde umiddelbar handling. Prosessen som ble beskrevet, var langsomme og framsto kanskje som uavvendelige. 20 år etter det på tide å spørre om samfunnsutviklingen har gått i den retningen maktutrederne spådde.

Globaliseringen har utvilsomt fått større betydning. Den økonomiske makten har blitt mer konsentrert både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Kinas inntreden på verdensmarkedet har på den ene siden gjort Kina til et nytt «lokomotiv» i verdenshandelen, og på den andres siden lagt press på lønns- og arbeidsvilkår i økonomier som forsøker å konkurrere med kinesiske varer og tjenester. Økonomiene har også blitt tettere sammenvevde. Finanskrisen tidlig på 2000-tallet spredte seg fra USA til resten av verden på noen uker. Mange land sliter fortsatt med ettervirkningene. Europa har fått sine «rustbelter», regioner preget av økonomisk tilbakegang og deprivasjon.

Brysomme barn, slitne lærere og krevende foreldre

Ingen av oss velger hvor vi blir født, men vi kan ta noen valg om fremtiden

En annen side av globaliseringen er de store folkevandringene, først og fremst fra sør til nord og øst til vest. Det som i vesten ble kalt «flyktningkrisen» i 2015, endret politikken i mange land. Mange regjeringer strammet inn, men for seint til å hindre polarisering av den hjemlige opinionen.

Pandemien viste en tredje side av den tiltakende globaliseringen. Smitten spredte seg fra land til land med hastigheten til internasjonale rutefly. Evnen til å kontrollere smitten varierte både mellom land og innad i land. De rike landene kjøpe opp den første tilgjengelige og beste vaksinen. Andre fikk vente. I land med lav tillit til politikere og statsapparatet vokste det fram betydelig motstand både mot vaksineprogrammer og smitteverntiltak.

Makt- og demokratiutredningen problematiserte rettsliggjøringen av politikken. Debatten i etterkant viste at det er vanskelig å skille mellom beslutningsprosessene og det som besluttes. Utredningens poeng var at flere beslutninger blir tatt utenfor folkevalgte organer. I mange tilfeller skjer dette fordi folkevalgte organer selv har gitt fra seg makt på et saksfelt, for eksempel gjennom å undertegne internasjonale avtaler.

Den samme problemstillingen dukker opp i diskusjonen om folkestyrets utvikling. Mange land har for eksempel gitt uavhengige sentralbankene i oppdrag å styre rentepolitikken. Fordi bankene er immune overfor opinionspress kan de gjøre upopulære tiltak som for eksempel å sette opp lånerentene. Tanken er at svekket kjøpekraft skal redusere den inflasjonsdrivende etterspørselen. Om noen politikere skulle mene at virkningene på boligmarkedet er uakseptable, eller at det er like viktig å bekjempe arbeidsløsheten som prisstigningen, står de maktesløse. Helseforetaksmodellen reduserer den folkevalgte makten på et annet område. Modellen ble innført for å få kontroll med utgiftsøkningene i sektoren. Noe av presset kom direkte fra «umettelige» pasienter, noe indirekte gjennom fylkespolitikerne som hadde budsjettansvaret for regionsykehusene. Ribbet for denne makten, framstår fylkestingene i dag som politisk irrelevante.

Jeg hadde trengt Snøfall da jeg var barn

Rampenisse til begeistring og besvær

Det finnes motstridende teorier om folkets makt i demokratiet. Forenklet kan det beskrives som en strid mellom de som vil redusere borgernes makt til å belønne eller straffe den sittende regjering i valg, og de som mener velgerne gjennom valgene gir politikerne et mandat til å styre samfunnet i en bestemt retning. Den siste modellen stiller større krav til velgerne, men gir den sterkeste demokratiske impulsen. Denne modellen er også mest robust fordi legitimiteten er knyttet den politiske prosessen, ikke bare hva det politiske systemet evner å levere av velferd og ytelser. Beskrivelsen av folkestyrets forvitring i sluttrapporten fra makt- og demokratiutredningen ble skrevet ut fra det sistnevnte demokratisynet.

Forutsetningene for politisk engasjement i befolkningen er bedre enn før. I et komparativt perspektiv er det lite som tyder på noen krise for demokratiet i Norge. Tilliten til de politiske institusjonene er stabilt høy. Norge scorer nær toppen på mange mål på demokratisk utvikling. Konfliktnivået framstår som lavt, og tilliten er høy.

Den norske statens rikdom har gjort det mulig å betale seg ut av mange problemer. Håndteringen av finanskrisen, innvandringskrisen og pandemien har antakelig økt folks politiske tillit. Alle kriser kan ikke løses gjennom å bruke mer. Inflasjonen kan ikke bekjempes gjennom å øke kjøpekraften. De økende miljøproblemene tilsier at forbruket må ned, ikke opp. Mange av utfordringene vi står overfor, vil kreve upopulære tiltak. Dermed kommer de politiske beslutningsprosessen i fokus: politikken må forklares og diskuteres. Sett i lys av disse nye utfordringene framstår problemstillingene makt- og demokratiutredningen reiste, mer aktuelle i dag enn for 20 år siden.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!