Arve Kjøstvedt

Det er gode grunner til å sammenligne dagens Israel med det tidligere apartheidregimet i Sør-Afrika.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

Som ung student var jeg i 1971 et par uker i London. Der traff jeg Allan, en jevnaldret fra Durban i Sør-Afrika. På denne tiden var myndighetene i hjemlandet hans utsatt for stadig hardere kritikk for sin undertrykkelse av den svarte flertallsbefolkningen. Apartheidsystemet som var blitt innført i 1948, ga politiske rettigheter bare til det hvite mindretallet og regulerte blant annet strengt hvor det svarte flertallet hadde lov til å oppholde seg.

Allan var svært skuffet og frustrert over denne kritikken. «Verden forstår ikke», sa han gjentatte ganger. I hans virkelighet var det de hvite i Sør-Afrika som forsvarte den vestlige, kristne sivilisasjon mot barbari og hedenskap. Å gi makten til Nelson Mandela og lignende «terrorister» ville bety ulykke, ifølge ham.

Vi vet hvordan det gikk. Utover på 70- og 80-tallet økte den internasjonale kritikken mot apartheidregimet, samtidig som motstanden internt økte, noe som i sin tur førte til at de sørafrikanske myndighetene forsterket undertrykkelsen. Det ble etter hvert umulig for den vestlige verden å akseptere et regime som til de grader brøt med tankene om demokrati og menneskeretter. I 1990 var det slutt, og vi kan trygt si at apartheidregimet er plassert på historiens skraphaug. For godt, får vi håpe.

Ved grenseposten Nitzana mellom Egypt og Israel, demonstrerer israelere hver dag for å hindre nødhjelpssendinger i å passere på vei videre til Gaza. Foto: Ohad Zwigenberg, AP/NTB

Det er illustrerende at det nettopp er dagens myndigheter i Sør-Afrika som fører sak mot Israel i Den internasjonale straffedomstolen i Haag. Nelson Mandela, som burde vite hva han snakket om, sa «dette er verre enn apartheid», da han besøkte Vestbredden for snart 20 år siden. Siden den gang er det bare blitt verre.

Innenfor det arealet som utgjorde mandatområdet Palestina, bor det i dag cirka 15 millioner innbyggere. Grovt regnet utgjør jøder og arabere hver sin halvdel. Også i dette området foregår det systematisk forskjellsbehandling som gjør en sammenligning med apartheid relevant.

For hva er det vi ser?

  • En jødisk stat væpnet til tennene og en palestinsk befolkning praktisk talt uten maktmidler.

  • Alle som kan dokumentere jødisk avstamning har rett til å bosette seg i området, mens etterkommere av palestinere som ble fordrevet i 1948, blir nektet retur selv om de har rett til det etter FN-vedtak.

  • En jødisk stat som slår brutalt ned på all motstand mot denne urettferdigheten og stempler selv steinkastende barn som «terrorister».

  • En jødisk stat som kontrollerer alle grenseovergangene og legger store restriksjoner på palestinernes bevegelsesfrihet, mens de med israelsk pass kan reise ut og inn av landet som de vil.

  • Mens verden i mange tiår har snakket om en tostatsløsning som nøkkelen til fred, har den jødiske staten systematisk undergravd denne muligheten ved stadig å bosette jødiske innbyggere på det området som var tiltenkt denne staten.

Alt dette har Odd Karsten Tveit beskrevet i sin siste bok.

Vi har med andre ord et område der det foregår systematisk forskjellsbehandling på etnisk grunnlag. Dette bryter eklatant mot de verdiene vi bygger de vestlige demokratiske samfunnene på. Så hvordan kan disse statene, USA og de viktigste EU-statene pluss Storbritannia, godta og til og med støtte denne systematiske forskjellsbehandlingen?

Det er lett å peke på at den europeiske, kristne tradisjon bærer på en mer enn tusen år lang historie med diskriminering, fordrivelse og massedrap på jøder, som kulminerte i Holocaust under 2. verdenskrig. Antisemittismen er et mørkt og skammelig kapitel i europeisk historie, og minnene om jødene som et forfulgt folk, bidrar til at det sitter lenger inne for europeiske ledere å kritisere Israel. Selv om alle kan se at det i dagens situasjon er den jødiske staten som er den sterke part, og palestinerne den svake.

For resten av verden, i Sør-Amerika, Afrika og Asia, fortoner denne holdningen seg som hykleri og dobbeltmoral. USA og Europa har mye å svare for. Israels undertrykkelse av palestinerne har økt år for år uten at disse landene har reagert, men tvert imot latt det skje. Stater som vanligvis ynder å framstå som tilhengere av demokrati og rettsstat, svikter sine idealer. Hvor lenge kan dette fortsette?

Da jeg snakket med Allan i London i 1971, var de aller fleste hvite sørafrikanerne hellig overbevist om at apartheid var riktig og nødvendig. Men i løpet av knappe tjue år, var presset fra en omverden som krevde demokratiske reformer og allmenn stemmerett, så sterkt at politikken ble oppgitt.

Når det gjelder Palestina, er det bare to anstendige løsninger. Enten får vi en palestinsk stat ved siden av Israel, en stat med kontroll over egne grenser og alle de andre rettighetene vi forbinder med en stat. Eller vi får en stat for begge folkene, med like rettigheter, med lover som er like for alle, kort sagt slik vi har det i demokratiske stater. Det trengs et massivt press på Israel for å få dette realisert. Det er de samme statene som i sin tid presset Sør-Afrika, som må ta dette ansvaret. Svikter de her, svikter de også de idealene de vestlige demokratiene er bygd på.

Det ser ut som om demokrati og rettsstat er under press i våre dager. Europa og USA har reagert resolutt og kraftig mot Russlands angrep på Ukraina. Hvor lenge må vi vente på en lignende opptreden overfor Israel?

Det er ikke sikkert historien er sann, men følgende replikkveksling skal ha funnet sted mellom en britisk journalist og Mahatma Gandhi da sistnevnte kom til London i 1931 for å delta på en konferanse om India:

«Mr. Gandhi, what do you think of Western civilization?»

«Oh, I think it would be a good idea.»

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

Adresseavisen og NTNU inviterer til Ungdommens klimatoppmøte Trøndelag 2024! Les mer her!