Utdanningsforbundet har i disse dager landsmøte, og i den sammenhengen rapporterer mediene at den avtroppende lederen tar et oppgjør med resultatjaget i skolen. Den kommende lederen slakter test- og prøvepresset. At det er for mye testing i norske skoler er også kritikk man hører jevnlig, for eksempel under valgkamper, og det gir meg hver gang en følelse av at jeg forblir evig fremmed som utlending i Norge.
Etter å ha levd i Norge i 13,5 år, med to barn i barne- og ungdomsskole, skjønner jeg oppriktig ikke hva det menes med prøve- og testpress og resultatjakt i norsk skole.
Norge er et land som ikke gir karakter eller noe annet form av tilbakemelding i løpet av de første sju skoleårene. Det kommer heller nesten aldri noen oppfordring om å forbedre en dårlig eller ikke levert lekse.
Det er masse fint med norsk skole. Som dens fokus på sosial kompetanse, lange friminutt utendørs og slagordet at alle skal med. Hvis det derimot er en ting som er totalt fraværende i norsk skole, er det resultatjakt og karakterpress.
Er dette humor?
I Østerrike, der jeg kommer fra, får barna karakter fra 1. trinn, altså som seksåring. De har prøve nesten hver uke, for eksempel diktat, som de får karakter på. Om de får 5 = F som sluttkarakter i to fag, må de gjenta skoleåret.
Det vil si at de blir tatt ut av sitt trinn og må begynne om igjen med de som er ett år yngre. De har flere lekser hver eneste dag enn norske elever har i løpet av en hel uke. Jeg tror ikke dette er særlig annerledes i Tyskland eller Frankrike.
Ikke at jeg vil rose Østerrikes system. Jeg er ganske sjokkert over hvor lite som har endret seg i skolesystemet i dette landet de siste 40 årene.
For eksempel er karaktersnittet i 4. trinn utslagsgivende for hvilken skole du kan gå videre i, om du kommer inn i et «gymnasium» fra 5. trinn eller ikke. Dermed sementeres selvfølgelig sosiale forskjeller, samt at det utøves et voldsomt press på altfor små barn.
– Jeg blir ufattelig trist
Jeg skjønner også at mye i organiseringen av nasjonale prøver i Norge er frustrerende, for eksempel at det knyttes til bevilgninger, at de offentliggjøres, at barn som er ferdige må sitte ut tiden selv om det er helt ulidelig for små kropper å sitte stille og kjede seg.
At alt er digitalt, til og med lesing, og at fokuset er på matte, norsk, og engelsk, mens kultur, kunst, eller praktiske fag er minst like viktige i barnas utvikling og læring.
I tillegg er det ironisk at karakter plutselig betyr mye i videregående, fordi det avgjør hvor du kommer inn videre, mens det i Østerrike er motsatt: Karakterer som var viktige hele skoletida, har ingen betydning for studievalg.
Kanskje er det der opplevelsen av press kommer fra, at elevene ikke tidsnok har blitt vant til å jevnlig vise hva de kan?
Uansett har jeg virkelig vanskelig for å tro at norske elever er lei skolen på grunn av testing og et smalt resultatfokus, som avtroppende leder Handal mener i et intervju med Klassekampen.
Hva om det er omvendt? At de er lei av å tilbringe altfor mye tid på et sted de opplever som stort sett meningsløst fordi det ikke kreves noe fra dem. Hvorfor skrive lekser, om det man leverer ikke betyr noe? Om man ikke får tilbakemelding i sju år, så er alt avhengig av indre motivasjon.
Disse selvevalueringene som allerede små barn avkreves, synes jeg er mye mer brutale enn om en lærer gir tilbakemeldinger på jobben eleven gjør ut fra et forventet resultat. Da anerkjenner man innsats. Jeg, som aldri har greid å levere en tekst fra meg uten ytre motivasjon (les frist og tilbakemelding), hadde ikke klart meg i det norske skolesystemet.
En versjon av dette innlegget ble først publisert på Facebook.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!
Er jeg bare en salderingspost for kommunen?
Å jobbe i barnehage er verdens viktigste jobb