Det er lenge siden vi hadde krig i Norge, og det er få igjen som husker hvordan det var å leve med lite mat. Går det for lang tid mellom kriger og kriser, avblåses faren, og man tror det aldri vil skje igjen.
Vi rustet ned forsvaret og la ned store deler av landbruket. Nå har vi plutselig skjønt at forsvar trengs, men soldater uten mat er verdiløse, uansett hvor dyre våpen de har. Norge er et av verdens rikeste land, men vi er blant de aller dårligste i verden på selvforsyning av mat. Under 40 prosent av maten vi spiser er norskprodusert.
Selv i fredelige Norge vil vi før eller senere oppleve vanskeligere tider. Det er ikke snakk om hvis, men når det rammer oss, har tidligere hærsjef Robert Mood uttalt.
Historien har en lei tendens til å gjenta seg, og da hadde det jo vært veldig kjekt om man kunne lært noe av den.
I mellomkrigsårene viste norske myndigheter handlekraft og evne til å lære av første verdenskrig. I 1914 hadde man dårlig med beredskapslager av korn, men da andre verdenskrig startet, hadde man bygd opp et lager som skulle holde i et helt år til mennesker og husdyr. Og faktisk holdt det ut hele 1941. I dag har vi ikke noe slikt lager i det hele tatt. Regjeringen sier de skal bygge, så heldigvis er ting på gang. Men det er på kraftig overtid.
Kjøkkenhagen – en liten del av beredskapen
Flere forsvarsboliger er ikke god nok sikkerhetspolitikk
Bare en ukrainsk seier gjør Europa tryggere
Vi var altså godt rustet med korn da andre verdenskrig startet. I tillegg hadde alle husstander i hele landet i månedene og ukene før invasjonen fått et hefte som het «Mor Norges Matbok». Man trodde ikke det ville bli krig, men myndighetene var føre var. Det burde dagens myndigheter også være.
«Mor Norges Matbok» inneholdt nyttig stoff om hvordan man best kunne fø familien med bare norske råvarer. Noe av det første som skjer ved krise eller krig, er grensestenging og import som stopper opp. Da må man pent klare seg med det man har.
Kanskje enda viktigere enn utdeling av matheftet og beredskapslageret av korn, var at tre generasjoner hadde hatt grønnsakdyrking som pensum på skolen. De aller fleste nordmenn hadde kunnskap nok til å dyrke mat. Hvor mange har det i dag?
I Slottsparken dyrket man poteter. Alle som hadde tilgang til en liten jordflekk, dyrket det de kunne. Etter hvert ble det så dårlig stilt i byene at mange flyktet ut på landet, eller de fikk tilsendt mat fra slekt og venner. Mange barn ble sendt til bønder for å «fetes» opp. Det høres ut som det skjedde i en fjern fortid i et annet land, men det er faktisk ikke mange generasjoner siden. Faren min ble født i 1942.
I dag kjenner de færreste en bonde de kan reise til for å få hjelp. Den bynære jorda, som kunne vært brukt i krisetilfeller, er bygd ned med kjøpesentre, boliger, veier og annet som gjør at den muligheten er tapt for alltid.
Da krigen startet, bodde det drøyt 2,9 millioner mennesker i Norge. I dag har vi passert 5,5 millioner. Stadig flere bor i by og er avhengige av at andre produserer all maten deres.
Ved krigens start var det rundt 215 000 gårder i drift i Norge. Nå er tallet sunket til cirka 37 000. Altså har man gått fra nesten 7,4 prosent bønder, til knappe 0,7. Litt som å gamble med mattilgangen vår.
I 1940 var ikke norske bønder avhengig av strøm og diesel for å kunne produsere mat. De kunne fortsette produksjonen forholdsvis uforstyrret av krigen. Hest og muskelkraft gjaldt.
I dagens samfunn er bøndene og vi totalt avhengige av strøm, drivstoff og bredbånd. Hestene og hendene er byttet ut med store maskiner, dyre bygninger og melkeroboter. Forsvinner strømmen i mer enn noen timer, og drivstoff ikke er å få tak i, blir det dårlig med mat. Det kan det bli om importen stopper også. Dagens landbruk er avhengig av maskiner, reservedeler, råvarer til dyrefôr og andre ting fra utlandet.
Jeg har opplevd at et sivilisert samfunn kollapser
Scenarioer som før virket utenkelige, er nå dessverre realistiske
Russlands fremtid ser mørk ut – finnes det håp?
Stort bedre står det ikke til med høstingen av ressurser fra havet heller. Fisken var tilgjengelig langs kysten, for ingen fabrikktrålere eller oppdrettsanlegg hadde enda ødelagt for kystfisket i 1940. Man kunne fiske fra robåt. I dag er Oslofjorden, den fjorden det bor flest mennesker ved, tilnærmet død og kan dermed ikke bidra til matauk og beredskap.
Fiskerinæringa er også avhengig av at det meste fungerer for at den skal gi mat på middagsbordet vårt. Noen hevder at oppdrettsfisken skal redde oss ved en krise, men da tenker de neppe på at bare åtte prosent av det laksen spiser er norsk. Uteblir den månedlige skipslasten med soyabønner fra Brasil, blir fort både laks, fjørfe og gris sultne.
Også logistikken innenlands kan svikte. Det er ikke sikkert maten som produseres i Rogaland eller Trøndelag vil nå sultne østlendinger eller finnmarkinger. Mat bør helst være på riktig sted til rett tid. Derfor trengs det matproduksjon i hele landet.
Maten bør produseres så nært forbruker som mulig, på norske ressurser og gjerne mest mulig fra egen kjøkkenhage. Et syltetøyglass med grønnsakfrø i fryseboksen, er en billig forsikring.
Vi lever i et veldig sårbart samfunn som er dårlig rustet for rusk i maskineriet. Hva gjør vi om vi mister tilgangen til internett?
Om alle tar litt ansvar for seg selv og sine, bidrar det til en bedre beredskap.
Stadig flere får øynene opp for mat, kjøkkenhage og hvor viktig det er med norsk matproduksjon. Man kan jo håpe at politikerne også forstår det, før det er for sent.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!