Ørjan Greiff Johnsen tar utgangspunkt i min kronikk når han foreslår at fotballklubber bør styres som aksjeselskaper. Jeg er et stykke på vei enig i at en demokratimodell kan skape problemer i store næringsvirksomheter, som RBK jo i bunn og grunn er. Coop, som er drevet etter samvirkemodellen, og hvor hvert medlem i likhet med i RBK har én stemme, klarer seg rett nok bra. Men kanskje det er fordi medlemmene først og fremst opptrer som kunder og ikke som medlemmer?
Fra kunde til medlem
Tiden er overmoden for å forlate Eggen-tida
Seiret egentlig demokratiet på RBKs årsmøte?
«Øvre øst» på ville veier
Å blande Rødt inn i dette er likevel helt misforstått. Alle norske fotballklubber er demokratiske idrettslag. Det er faktisk en forutsetning for å få meldt på lag i det norske seriesystemet i det hele tatt. Mange klubber har i tillegg et sideordnet selskap som håndterer mye av det økonomiske. Men som klubber har også disse årsmøter, hvor hvert medlem har én stemme. Flere av disse klubbene har for eksempel gjort lignende VAR-vedtak som Rosenborg. Hvis Johnsen vil bort fra dette, er det han som er revolusjonær, ikke RBKs medlemmer: Han vil omkalfatre fundamentet i den norske demokratiske idrettsmodellen.
Så er jeg som nevnt enig i at det er idrettsdemokratiet også byr på utfordringer, slik alle styringssystemer gjør. Det er fare for populistiske mobiliseringsbølger knyttet til enkeltsaker, noe som kan gjøre langsiktig styring vanskelig. Jeg synes imidlertid ikke noen av RBK-årsmøtets vedtak faller i denne kategorien, selv om nei til utredning av investormodeller kanskje er i grenseland.
Det er dessuten et tankekors at demokratiet tydeligvis først blir et problem når medlemmene faktisk tar det i bruk.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!