Det nærmer seg ni år siden jeg tok det vanskeligste valget en mor kan ta for sitt barn. De var flere leger som halvveis i svangerskapet hadde funnet alvorlige misdannelser, og manglene hodeskalle på gutten jeg bar i magen. Han ville snart begynne å kjenne smertene av benbrudd i hele kroppen, og det på det tryggeste sted på denne jord, nemlig i mammas mage. Osteogenesis Imperfecta type 2 var navnet på dødsdommen. Magen var klissete av all ultralydgeleen og magen oppstukket av fostervannsprøve og morkakeprøve. Menn og damer i hvite frakker var alle enige og enstemmige. Svangerskapet måtte avbrytes. Gutten ville ikke overleve en fødsel, og snart ville han kjenne smerter av alle benbruddene han hadde i hele kroppen. Det var det beste å la han slippe allerede nå.
Lekekompetanse og skolestart
Overlegene nikket, klappet meg på skulderen og trøstet med at det trolig var en tilfeldig mutasjon, at et neste barn mest sannsynlig ville være frisk. Men før svangerskapet kunne avbrytes, før Matheo kunne bli født, måtte saken behandles i ei nemnd. Jeg trodde ikke det jeg selv hørte. Måpte så høyt at tårene som strømmet fra øynene, fylte munnen med salte tårer som en foss. Overlege etter overlege hadde nettopp sittet å fortalt at det ikke var noe håp. At han ikke kunne leve. At ribbeina hans ville være så skjøre at de ville punktere lungene hans under en fødsel, og at han ville dø. Allikevel så måtte dette altså drøftes og avgjøres i ei nemnd.
Å sitte å vente på svar fra en nemnd når du nettopp har fått ditt livs verste beskjed, føles ikke bare ydmykende, men også som bortkastede ressurser i et allerede presset helsevesen. Som en hån mot kvinnen som bærer det alvorlig syke barnet, og som et forstyrrende element i en allerede forferdelig tung situasjon. Skulle jeg bli glad og lettet når nemnda også viste seg å være enig med de mange overlegene på sykehuset? Skulle det gjøre det lettere å svelge pillene som fikk hjertet hans til å slutte å slå?
Det er samfunnet som må fikses
Nemdaordningen som kom i 1960 er utdatert, umoderne og sikrer ikke mødres verdighet. Mine to friske sønner er født i 2015 og 2018, hvert av disse årene er det kommet små justeringer i abortloven. Men nemnda har altså bestått. Er det ikke på tide å endre på reglene rundt denne nemnda også? Å la legene på sykehuset (som er eksperter på fosterdiagnostikk) ta avgjørelsen på om barnet kan få leve eller ikke! Det er tungt nok som det er for foreldre som får vite at de skal miste barnet sitt, om de ikke må be til ei nemnd om de får lov. La legene overprøve nemnda i saker som angår så alvorlig syke foster!
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!
Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.
Våg å være litt modig
Jeg er en skeiv gratispassasjer