For ett år siden ble min verden snudd på hodet. Hele dette året har vi blitt vitner til grusomhetene i Ukraina. Vi har sett hvordan folk kjemper, dør, flykter og lider. Jeg er halv russisk og halv ukrainsk. For meg har dette vært ett år der jeg har måtte ta parti. Det har ikke vært mulig å sitte på to stoler og servere to herrer. Derfor skrev jeg for ett år siden et annet klinkende klart debattinnlegg om hvor grusom denne krigen er. Jeg sendte innlegget til familie-chatten i Russland, til mine nærmeste. Så ble jeg kastet ut fra den. Ja, det er ett år siden jeg mistet familien min i Russland. De havnet på den andre siden av barrikadene. Det er ikke slik at de støtter Putin, og ropte høyt om det. Tvert imot. Det var fordi de ville være stille om saken, og ønsket at også jeg opprettholdt tausheten.
Jeg har også mistet mange venner i Russland av samme grunn. Gang på gang, har min russiske omgangskrets sagt at jeg ikke har mandat til å snakke om krigen. At jeg ikke kan kritisere den, og dem, fordi jeg er her, trygg i Norge. De kunne heller ikke snakke, det er farlig for dem. Derfor er stillhet best. For meg har dette vært ett år fylt av skam over den lammelsen mange russere har havnet i. Litt stolthet også, for de som står imot, de russerne som snakker fritt.
Det finnes noe mørkt og destruktivt ved det russiske
Det har vært ett år for å forstå hvor mange sider krigen har. Blant annet ett år for å forstå hvor mye krigen dreier seg om ytringsfrihet og åpenhet i debatt. Det er erkjent i dag at ukrainsk lidenskap for ytringsfrihet sitter som et ben i Putins hals. Putin, som alle andre diktatorer, hater når folk ytrer meninger fritt og høyt. Og derfor angrep han landet hvor mange vil stikke seg fram med sine meninger, hvor folk tror at de er noe og kan lære andre noe.
Med disse holdninger kom mange ukrainere i løpe til Norge. Hva hører vi om deres stemmer her i landet? I et kommentarfelt hvor flere ukrainere kritiserer enkelte norske tilstander, skriver ei dame: «Dere koser dere her med den Norske gjestfrihet. Jeg er sjokkert over at ingen av dere viser takknemlighet til Norge for at Norge tar dere imot. Dere tør å fortelle oss om hvordan vi må øve vår politikk. Dere kan dra hjem når dere vil».
Den damen er ikke enestående som setter likhet mellom takknemlighet og lydighet og taushet. Det hører jeg ofte både i Russland og i Norge. For mange betyr takknemlighet at man ukritisk tar imot og ikke sier hva man mener.
Det vi håpet på da, virker grenseløst naivt nå
Jeg er enig i at man bør være takknemlig. Men hva er takknemlighet? Hvordan sier man takk til et land som tok henimot? Flyktninger og innvandrere viser takknemlighet akkurat som etniske nordmenn. De bidrar til det norske samfunnet – med arbeid, erfaringer, skatt, utdannelse, frivillig innsats og ikke minst med meninger. Ytringsfrihet er ikke bare en rett, det er en plikt som hver og en bør, og skal, utøve for å vise hvor glad man er i Norge.
Mange ukrainske flyktninger blir sannsynligvis værende her. De vil vise sin takknemlighet. Kanskje ikke i morgen, men etter etableringsperioden. Enkelte gjør allerede en samfunnsinnsats for eksempel med frivillig og lønnet arbeid. De som tørr å si ifra vil kanskje vise enda mer takknemlighet med å bidra mer. De har med seg sin debattkompetanse fra Ukraina og utøver den her.
I dag, det er mange som er slitne av krigen. Ikke alle vil høre om den. Det er en ganske naturlig reaksjon. Ett år med krig er 365 dager for mye. Men det er allikevel sentralt å fortsette med å snakke om krigen, på tross av slitenhet. I tillegg til nyheter om direkte krigshandlinger, er det viktig å høre på stemmene til dem som har kommet til Norge. Dette gjelder ikke bare ukrainere, men alle som bor i Norge permanent eller midlertidig. Fordi taushet dreper. Den dreper mennesker, dreper frihet, dreper forhold. Tause og lydige samfunn er noe Putin og lignende skapninger drømmer om. Et samfunn der man øver ytringsfrihet er noe mange ukrainere er klare til å dø for, og dør for i dag. Bokstavelig talt.
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!
Ett år inn i Ukraina-krigen: Hør Adresseavisens panelsamtale med Aleksandra Riabenko, Sven Holtsmark og Jonas Skybakmoen her:
De klamrer seg til forelskelsen. I neste øyeblikk kan de bli drept
Når fred blir fiende
Det kunne blitt floskler, men så fikk hun ordet