I Adressa 7. desember viser Kari Løvendahl Mogstad hvordan selvutnevnte «eksperter» utfordrer vitenskapen, for eksempel når det gjelder kosthold. På sosiale medier blir alle som klarer å samle mange følgere forstått som autoriteter, helt uavhengig av fagkunnskap. Tradisjonelle medier promoterer også oftere stoff av denne typen, de vil jo være der ungdommen er.
Jeg deler Mogstads bekymring, og skal prøve å utdype dette litt. Selve fenomenet er eldre enn sosiale medier. De fleste kjenner vel begrepet kjerringråd: uvitenskapelige tips om hvordan et problem av for eksempel helsemessig art kan løses. Men lenge tenkte vi at de gradvis ble utdatert. Medisinske framskritt ville fortrenge kjerringrådene.
Delvis har det jo gått sånn, selv om det sikkert fortsatt er mange som hiver innpå en konjakk hvis de brygger på en forkjølelse. Det skader jo ikke å prøve, tenker de. De fleste forkjølelser går jo fort over av seg selv, så det er lett å tro at konjakken hjelper også.
NRK bør ikke bidra til matforstyrrelser
Ingen av oss velger hvor vi blir født, men vi kan ta noen valg om fremtiden
Mye tyder dessuten på at tilliten til vitenskapens eksklusive status som kunnskapsleverandør er blitt mer utfordret de siste 30–40 årene. Kjerringrådene er kommet i ny form. Sosiale medier er et element i dette bildet, men ikke det eneste.
Et viktig stikkord, om vi skal tro den britiske sosiologen Anthony Giddens, er økt refleksivitet. Dette innebærer en form for kontinuerlig selvevaluering, og blir stadig mer utbredt både i organisasjoner og på individnivå. Moderne organisasjoner må rustes for å håndtere kontinuerlige endringer. I en stadig tøffere konkurranse øker bevisstheten om at måten ting gjøres på i dag, ikke vil være god nok om et år eller tre. Det gjelder å være i forkant gjennom evalueringer, fornyede strategiske planer og andre ting som sysselsetter en hel industri av konsulenter og rådgivere.
Tilsvarende gjelder imidlertid også for hver enkelt av oss. Mens tidligere generasjoner ofte hadde tillit til at det som hadde vist seg godt nok tidligere også fungerer nå, har det oppstått et økende behov for å vurdere enhver tradisjonell praksis i møte med nye og skiftende omgivelser.
Tenk for eksempel på hvordan markedet for gode råd knyttet til helse, kosthold, trening og barneoppdragelse økte kraftig allerede før sosiale medier ble vår viktigste informasjonskilde. Mine foreldre leste neppe mange håndbøker i hvordan de skulle oppdra meg (noen vil kanskje si at resultatet er blitt deretter). De stolte på at det ville gå seg til. I dag søker vi råd om både grensesetting og kosthold for småbarn, akkurat som vi som voksne har en umettelig trang til informasjon om hvordan vi best kan trene for å ivareta og styrke kroppen.
Rampenisse til begeistring og besvær
Fra «Super-Nils» til tante Sofie – har du gitt fra deg makta, Ranum?
Det er i denne jungelen av informasjon at fagkunnskapen blir utfordret av vår tids kjerringråd, nemlig bloggere, influensere og andre forståsegpåere med varierende motiver og mangelfull fagkunnskap. Mens for eksempel de offisielle kostholdsrådene har ligget relativt fast og bare er gjenstand for mindre justeringer, skifter de toneangivende trendene i den uoffisielle sfæren som om de var moter. Mange gjør hyppige og store livsstilsendringer basert på tvilsomme råd. Det fungerer gjerne godt noen uker, før man faller tilbake til gamle vaner og er klar for nye og helt andre råd.
Det er fristende å be folk bli mindre refleksive. De bør lese færre håndbøker både om kosthold, trening og barneoppdragelse, i hvert fall færre dårlige bøker. Spis, tren og drikk normalt, og det går som regel bra.
Men i praksis er det er vanskelig å se noen enkel vei ut av dette. Siden vitenskapelig kunnskap prinsipielt er usikker, er det lett å så tvil om den. Det gjør enkelte influensere litt rikere og de fleste andre litt dummere.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!