Verden over er det flere på flukt enn noen gang før. 100 millioner mennesker som har lagt ut på livets farligste reise mot frihet. Som har sluppet alt de har i hendene for å prøve å finne håp et sted. Det er mennesker som ikke vet om de i det hele tatt får se en morgendag. Dette er mennesker som sårt trenger at noen stiller opp for dem, da er det vår fordømte plikt å stille opp.

Unge Høyres leder, Ola Svenneby skriver i sitt innlegg i Adresseavisen at vi bør sette i gang en stopp i innvandringen til Norge og slutte med familiegjenforening for å gjøre integreringen bedre. Unge Høyre-lederen peker på at vi har integreringsutfordringer i Norge, slik de aller fleste land har. Men løsningen på disse er ikke å lukke øynene og fraskrive seg ansvaret. Da må vi heller styrke integreringen og sikre at alle som kommer til Norge møter ett fellesskap som tar vare på dem.

For det at vi som ett av verdens rikeste land skal slutte å ta imot de som trenger det nå, er et svik mot alle dem som hver eneste dag lever i ufrihet. Vi kan ikke sitte på sidelinja når barn sulter i Jemen. Vi kan ikke lukke øynene når familier bombes i Palestina. Vi kan ikke slutte å stille opp når mennesker verden over frykter for livet sitt hver eneste dag.

Og selv om lederen i Høyres ungdomsparti mener at god integrering er å nekte folk å få se igjen kona si, barna sine eller sine alle nærmeste, mener vi i AUF at når verden sårt trenger mer samhold og solidaritet, kan ikke Norges svar være egoisme og splittelse. Vårt svar må være å ta imot flere kvoteflyktninger, slik FN ber oss om. Vårt svar må være å øke bistanden så enda flere kan få hjelp der de er. Vårt svar må være at alle som kommer til Norge skal få den hjelpen de trenger for å kunne bygge seg et godt liv. Men da må vi prioritere å styrke norskopplæringen slik at alle som kommer til Norge skal ha muligheten til å lære seg språket og komme seg ut i skole eller jobb. Vi må prioritere en skole hvor du skal ha de samme mulighetene til å lykkes uansett hvor du kommer fra eller hvem foreldrene dine er. Og vi må prioritere en asyl- og innvandringspolitikk som ser menneskene bak tallene. For når verden er mer usikker enn på lenge, kan vi ikke stenge dørene, da må vi ta vår del av ansvaret og vise solidaritet.

Jeg mener Svennebys retorikk er skremmende. Vi kan ikke begynne å snakke om mennesker på flukt som utgiftsposter eller problemer. De er mennesker som gjør det de kan for å prøve å finne trygghet. Som ofrer alt de har for å gi dem rundt seg håp og frihet. Da må vi også se dem som det. De fortjener at vi tar dem på alvor. Og at vi gjør vårt for at de skal få en framtid de kan tro på.

Noe av det aller fineste med Norge er alle de forskjellige menneskene som bor her. Folk fra ulike land med ulike kulturer, men som bor her sammen, i fellesskap. Det kan jeg ikke forstå at lederen i Unge Høyre er redd for. Skal vi greie å skape et samfunn med mindre forskjeller mellom folk, må vi greie løfte blikket vårt også.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!