Mats Ulseth Ramo Spaltist i Adresseavisen og adjunkt ved Tonstad skole

Gjennomsnittskarakterene i skolen bare stiger og stiger, men ingenting tyder på at de stiger i takt med resultatene.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Den gode følelsen i kroppen når man får karakteren 6 for godt arbeid er noe jeg unner alle å oppleve. Samtidig som jeg vet at det ikke er alle forunt, så er den godfølelsen noe stadig flere av elevene i den norske skolen får oppleve. Utviklingen i den skolen de siste ti årene taler for seg selv. I 2009 da jeg gikk ut fra Adolf Øiens Videregående skole var ca. fem prosent av standpunktkarakterene i Norge karakteren 6. I dag, 13 år etter, er hele 12 prosent av vurderingene toppkarakter. Ser man på de private skolene er utviklingen enda mer oppløftende, der er hele 17 prosent av alle karakterer satt til beste vurdering.

Dette kunne vært en gladsak, men det er lite som tyder på at ferdighetsnivået har økt i takt med at karakterene har gått opp. Skolens læreplanverk definerer lesing, skriving og regning som de tre viktigste grunnleggende ferdighetene. Leseferdighetene til skoleelever er på tur nedover. Tidligere utdanningsminister Jan Tore Sanner kunne i 2019 vise til tall fra PISA og OECD som blant annet viser oss at hver fjerde gutt sliter såpass med tekstlesing at de er under det som defineres som den kritiske grensa for å delta i videre utdanning og jobb. Hvis man ser på nasjonale prøver i regning over tid så ser man ikke en tydelig oppgang. Det samme gjelder karakterene på eksamen i grunnskolen i norsk hovedmål skriftlig.

Dette har vakt reaksjoner. På lederplass omtaler Aftenposten det en som en inflasjon. De peker på at konsekvensene kan være at man ikke lenger kan bruke karakterer som et effektivt middel for å bestemme hvem som skal få opptak til høyere utdanning. Forfatter og lærer Øystein Jetne, spør seg om vi ikke bør innføre karakteren 7 for å kompensere. Samtidig som denne utviklingen har pågått har man to år på rad avlyst eksamen på grunn av pandemi. Vi har med andre ord ikke hatt en felles nasjonal standard for hva som faktisk er fremragende kompetanse. Da har det også vært vanskelig å fange opp hvor avvikene mellom standpunkt- og eksamenskarakter ligger.

Så hva er det som har gjort at det har blitt sånn? Når jeg setter karakterer på mine elever så tenker jeg ikke at «I dag Mats, skal du være snill», jeg prøver etter beste evne å objektivt vurdere hvorvidt den teksten, den presentasjonen eller det stykket arbeid jeg har foran meg når de målene som er fastsatt i fagenes læreplan. På den måten tror jeg nesten alle lærere tenker. Grunnprinsippet er også at det er en vurdering av hva eleven faktisk kan få frem på egen hånd. Vi er ikke sekretærer som lirker et svar ut av elevene. Derfor tror jeg ikke man kan peke ut en individuell grunn og si at det var Reidar i Tromsø som startet med å være snill og derfor er alle andre det. Det handler om vurderingskultur, og at man over tid ser på prestasjonene på en annen måte enn tidligere. Resultatet er at normalfordelingen har endret seg.

I tillegg tror jeg kunnskapsminister Tonje Brenna har et poeng når hun sier til VG at konkurransen særlig mellom offentlige skoler og private skoler gjør at det å sende signaler om «en del av konkurransen om elevene handle om å sannsynliggjøre at «ditt barn» kommer ut av skolegangen «her hos oss» med gode karakterer.» I motsetning til Brenna tror jeg ikke løsningen er å gjøre det vanskeligere for de private skolene, men at staten som premissleverandør for innholdet i skolen er tydeligere enn i dag på hva som utgjør den beste vurderingen.

I Sverige brukes nasjonale prøver på en annen måte enn i Norge, der måler de elevenes faglige måloppnåelse. Opptak til høyere utdanning i Finland avgjøres av en studenteksamen. Løsningen er neppe flere standardiserte prøver, men det er på tide å ta en debatt om all den målingen, rapporteringen og alle de undersøkelsene man i dag gjør i ungdomsskolen og i videregående heller bør rettes inn slik at man får en vurderingspraksis som er så lik som mulig. For når karakterene er alt som ligger til grunn for opptak til høyere utdanning er det dumt om det er karakterinflasjonen som avgjør om en med vitnemål fra 2018 eller en fra 2023 kommer inn.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe