Mange ledere gjør stor skade med å være unnvikende. For regjeringen og Forsvaret har lederstilen blitt et stort omdømmeproblem.
Bare den siste måneden har Fosen-saken vist at når regjeringen trenger hjelp fra aksjonister til å ta tak i et betent menneskerettighetsbrudd, er det flere enn samene som mister tillit til beslutningstagerne.
For regjeringen var det ingen god idé å gjemme saken i arkivet. Men det var det aksjonistene og vaktbikkjene i media som måtte fortelle dem. Hadde regjeringen heller tatt saken i egne hender, kunne de også tatt regien og vist ansvar. Det hadde neppe slått negativt ut på meningsmålingene.
Hjalp det ingenting at de satt der?
Varslingssakene i Forsvaret viser også konsekvensene av ledere som ikke gjør noe. Uansett hvilket nivå varsleren sa fra til, så tok ikke mottakeren ansvar.
For varslerne fikk dette store konsekvenser. Mange fikk en tøff psykisk påkjenning av å ikke bli hørt, fulgt opp eller tatt på alvor. Flere ble utsatt for gjengjeldelse, utestengt fra oppgaver og miljøet de var en del av.
Studier viser at unnvikende ledelse skaper høyere konfliktnivå og mer usikkerhet internt. Ifølge professor i ledelse på Handelshøyskolen BI, Linda Lai, er denne formen for destruktiv ledelse ganske utbredt, også i Norge. Ledere som praktiserer lederstilen fremstår som beslutningsvegrende, unnvikende, avvisende og mindre dyktige. Studiene viser også at lederstilen svekker lojaliteten og tilliten til organisasjonen.
Derfor er det ikke overraskende at Forsvaret har fått et stort omdømmeproblem; folk vil ikke lengre anbefale jenter å gjennomføre førstegangstjenesten.
Meningsmålingen Norstat har gjennomført på oppdrag for NRK viser et drastisk fall fra 70 (2022) til 45 (2023) prosent i andelen som i stor eller ganske stor grad vil anbefale førstegangstjenesten til jenter. Også i motsatt ende av skalaen har holdningene endret seg. I 2022 sa kun 21 prosent at de i liten grad eller ikke i det hele tatt ville anbefale førstegangstjenesten. Ett år senere har andelen økt til 41 prosent.
Trenger vi menn i Forsvaret egentlig?
Mye kunne vært annerledes om ledere på flere nivå hadde håndtert sakene sine bedre. I krevende situasjoner, er det sjelden en god strategi for ledere å sitte stille i båten. Men med «la det skure-ledelse» ble lederne passive, og varslingssakene gikk fra vondt til verre.
Det samme mønsteret så vi i mediehåndteringen. Da forsvarssjefen nok en gang ble bedt om å forklare hvorfor manglende håndtering av varsling fortsatt var et problem, valgte han først å ikke si noe.
Men jo stillere forsvarssjefen var, jo mer stormet det i media. Kritikken haglet fra flere hold, og først etter at forsvarsministeren sa hva han mente om saken, kom forsvarssjefen i tale.
Men også der var han unnvikende. På Dagsrevyen, i Debatten og i utallige andre medier var forsvarssjefens hovedbudskap at de aller fleste oppfører seg fint i Forsvaret. Derfor var ikke dette en ukultur. Etter at det var sagt, kunne han fortelle at saken til Silje gjorde inntrykk og at de tok varslerne på største alvor.
Hvor lenge har jeg råd til å sørge når barnet mitt dør?
Problemet var bare at de forbeholdene budskapene ikke tjente Forsvaret sin sak. Istedenfor å svare på hvordan Forsvaret hadde håndtert saken og hva de hadde gjort for å forebygge at dette kunne skje igjen, ga bortforklaringen liv til en ny diskusjon om dette var en ukultur eller ikke.
Bortforklaringen var det ingen som kjøpte. Forsvarssjefen framsto nølende og utydelig. Det var ikke samsvar mellom det forsvarssjefen sa, og det vi opplevde at Forsvaret gjorde. Istedenfor å håndtere krisen, bekreftet den defensive mediehåndteringen det varslerne opplevde: Forsvaret tok ikke dette på alvor.
Det gjorde heldigvis media. Mens forsvarsledelsen prøvde å ro seg ut av den krevende situasjonen med fravær og tomme ord, sto varslerne opp for både egne og Forsvarets verdier. For en organisasjon som har respekt, ansvar og mot som grunnverdier, må det være ekstra tungt å se varslerne i øynene.
Les flere kommentarer av Hanne Marstrand her!
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe
Jenta mi har ikke valgt å være autist
Å få barn – en selvfølge og menneskerett?