foto
Født i en flyktningeleir: Ali Jafar har bodd i et skur av plast og papp med familien i fire år. Han har akkurat blitt far for tredje gang, til sønnen Abdal. - Jeg håper ikke han skal vokse opp her, men jeg kan ikke se for meg noen annen fremtid, sier han. Foto: Fred Ivar Utsi KLEMETSEN, BERGENS TIDENDE

- Dette er ikke et sted for mennesker, sier Mohamed Ojan.

Asmaa (6) klemmer dukken sin hardt inntil brystet. Den har rosa bukser og en lyseblå bluse, men der den høyre armen og hodet skulle vært, er det i stedet bare et stort sår i stoffet der stoppingen tyter ut. Det bryr ikke Asmaa seg om. «Mama» får alltid være med hvor de enn går, hode eller ei. Tvillingsøsteren Shaimaa holder seg tett inntil Asmaa.

- De to er nesten som de er sydd sammen, sier bestefaren Mohamad Ojan, og smiler med bare en tann.

Umenneskelig

Med Mohamad som guide vandrer vi rundt i leiren der Asmaa og Shaimaa bor sammen med familien sin og noen hundretalls andre, ingen er helt sikker på hvor mange. Det er en sjokkerende opplevelse. Her bor syriske flyktninger på et gjørmete jorde, i provisoriske skur laget av plastflak, skrot og pinner. De deler jordet med beitende kuer. En bekk med grønne klumper av kloakk renner mellom skurene. Når det regner, flyter vann, gjørme, søppel og avføring fra dyr og mennesker overalt.

- Sånn har vi det. Det er ikke for mennesker. Hjemme bodde dyrene bedre enn dette, sier Ojan.

Glemt av alle

Bergens Tidende har forsøkt å få tilgang til en av de offisielle leirene langs grensen til Syria, som drives med stram effektivitet av den tyrkiske staten. Det endte med en resultatløs byråkratisk runddans.

I stedet dro vi på utkikk etter de «uoffisielle» leirene vi hadde blitt fortalt eksisterte. Der flyktningene må skrape sammen en tilværelse selv med det de har for hånden. Samtidig må de arbeide knallhardt på tilnærmede slavekontrakter på lokale landbruksplantasjer.

Leiren til Asmaa og Shaima er et slikt sted. Her er det ingen FN, ingen Røde Halvmåne, og ingen Afad, som er det tyrkiske direktoratet for kriserespons. Flyktningambassadør Angelina Jolie, som har vært i Tyrkia to ganger og inspisert de veldrevne tyrkiske leirene, kommer aldri på besøk her.

- Det føles som om vi er glemt av alle. Ingen vet at vi er her og ingen bryr seg, sier Ojan.

Slaveri

- Jeg kunne nesten ikke tro det var sant første gangen jeg kom hit og så dette. Det er det verste jeg har sett, sier Hussein Rihawi.

Rihawi jobber for foreningen Baraha Hayir, som har blitt stiftet av lokale syrere i byen Mersin. Flere hundre tusen syriske flyktninger har slått seg ned her og i områdene rundt. Ifølge Rihawi finnes det mange lignende leire på plantasjene i distriktet, og i andre jordbruksområder i distriktene langs grensen.

- De utnytter mennesker i en desperat situasjon. I mange tilfeller får ikke folk betalt i det hele tatt. De får løfte om betaling på slutten av måneden, eller på slutten av sesongen. Da kaster bare landeierne dem ut. Arbeiderne får heller ikke lov å jobbe, selv når det ikke er noe å gjøre på plantasjen der de bor. Det er en form for slaveri, sier Rihawi.

Menneskehandel

Mens rundt fire hundre tusen syrere har fått plass i de store leirene langs grensen bygget av tyrkiske myndigheter, må storparten av de syriske flyktningene som rømmer til Tyrkia klare seg helt på egen hånd. Det er mellom to og tre millioner syrere i eksil i Tyrkia nå. I underkant av to millioner er registrert, mens ingen vet hvor mange uregistrerte som er i landet.

Noen av dem lever på sparepenger, eller får hjelp av slektninger. Men for dem som står helt på bar bakke, er alternativene dårlige. Da er de et lett bytte for menneskehandlere.

Flyktningene i leiren har blitt brakt hit av smuglere som har en avtale med plantasjeeierne i området. Grensen er en relativt kort kjøretur unna.

- Vi brukte alle pengene vi hadde, 2700 lire (i underkant av ti tusen kroner), på å komme hit, forteller Kasem al Hasan.

For pengene fikk de løfte om bolig og jobb. Smugleren tok ham med hit, til jordbruksområdet Adana Joglo. Her ligger store landbruksanlegg med drivhus, kveg og avlinger.

- Vi får lov å bo her mot at vi arbeider på gården, forteller al Hasan. «Husene» må de bygge selv. De består av et reisverk av pinner som de trekker med plast og isolerer med pappkartonger.

Passer seg selv

Når avlingene er modne, eller det er annet arbeid å gjøre, reiser alle de voksne ut klokken syv om morgenen og jobber til fem om ettermiddagen. Barna må passe seg selv.

- Det er klart vi er bekymret, men vi jobber jo så de kan få mat. De store barna må passe på de små, sier trebarnsfar Ali Jafar.

Noen uker får de betalt, andre ganger får de ingenting. Landeieren holder tilbake en åttendedel av den avtalte lønnen, på litt i overkant av hundre kroner dagen, i «leie». Pengene strekker ikke langt.

- Vi spiser mye aubergine, for det er billig Dessuten kjøper vi mat som er gått ut på dato eller som er blitt litt dårlig til redusert pris, sier Jafars kone Hanan.

Mange av flyktningene i leiren har fått helseproblemer på grunn av de sanitære forholdene. Flere har fått sår og byller i huden som følge av smitte fra kloakkfluer, sier Rihawi. En mann drar opp buksebenet og viser oss leggen sin, som er full av åpne sår. En av de små guttene ble så hardt angrepet at han måtte legges inn på sykehus, forteller Rihawi.

Kalde vintre

Til tross for at de prøver å passe på hygienen, blir det en nesten umulig oppgave å holde klær og boliger rene. Barna tumler rundt i den skitne gjørmen. Mange av dem har leker laget av ledningsstumper og biter av annet søppel. De må hente vann i gamle flasker og plastdunker, og har begrenset med kokemuligheter.

- Vi samler alt vi kan finne av brensel, forteller Mohamed Ojan, og tar oss med til en gapahuk av plast som er fylt med greiner, papir og skrot. De har allerede begynt å grue seg til vinteren, som kan være kald her tross brennhete somre. Det er lite isolasjon i de provisoriske skurene.

- Om vinteren må vi til og med brenne plast. Jeg vet det er farlig, men vi har ikke noe valg, sier han.

Vil hjem

Solen er på hell i dette glovarme hjørnet av Middelhavet der Syrias grense møter Tyrkia. Snart skal Ali Jafar legge seg i skuret der han har bodd med familien sin i fire år. De var fire da de kom hit. Nå er de fem. Vesle Abdal Rouf kom til verden for et par måneder siden.

- Da jeg kom hit trodde jeg at det skulle være for en veldig kort periode. Maks et par måneder. Hver kveld når jeg legger meg tenker jeg fortsatt at jeg skal reise hjem i morgen, sier Jafar.

Når vi spør om han kunne tenke seg å reise til Europa, blir vi møtt med et smil og et fjernt blikk.

- Havet har allerede tatt nok liv. Dessuten er det ingen her som kan skaffe til veie slike pengesummer som smuglerne krever. Jeg ønsker bare å reise hjem til Syria. Det er mitt budskap til de som leser dette. Vi vil bare hjem igjen til det livet vi hadde.

Kanskje i morgen

Det har blitt mørkt. Skurene er lyst opp med sparepærer som henger fra enkle ledninger. Strøm til lys får de via skjøteledninger som er strukket til drivhusene ved siden av leiren. Etter fire år har det vokst fram en slags primitiv infrastruktur. Hytten nærmest veien er den eneste som har støpt gulv. Denne bruker de til å innkvartere nyankomne. Nå bor enken Siham Hama her med fire barn.

Hun mistet mannen for kort tid siden og måtte flykte uten annet enn det hun går og står i, forteller hun.

- Jeg hadde et fint hus. Jeg hadde alt. Nå takker jeg bare Gud for det han gir meg, uansett hva det er.

Snart vil hun få et eget sted å bo.

- Hele leiren hjelper til med å bygge hus til de nye som kommer. Vi hjelper hverandre. Det eneste vi har igjen er hverandre, sier Mohamed.