– Sitter du i landskap eller har du eget kontor?

– Vi er bare tre ansatte her, og alle har eget kontor. For meg fungerer det godt, jeg har forskjellige oppgaver og ofte behov for ro til å skrive, lese eller sitte i telefonen. Vi har faste stabsmøter hvor vi oppdaterer hverandre og fordeler oppgaver. Slik sikrer vi god informasjonsflyt som er helt avgjørende når det er hektisk og vi har få ressurser.

– Hvordan kommer du deg på jobb?

– Jeg sykler eller går. Jeg bor like ved Gløshaugen og jobben er i Fjordgata, så det er ikke langt. Mannen min jobber på Institutt for musikk, så vi drar ofte sammen og leverer barnet vårt på Singsaker skole på veien. Det å bevege seg får tankene effektivt i gang og jeg forbereder meg underveis til dagens gjøremål.

– Hvordan vil de du jobber sammen med si du er som leder?

– Vi har en relativ flat struktur og grunnet begrensede økonomiske rammebetingelser må vi hele tiden balansere mellom ulike interesser og være løsningsorientert. Jeg forsøker å ivareta de ansatte, men også kunstnerne vi samarbeider tett med. Vi jobber i et felt hvor det er behov for profesjonalisering på mange områder og det å ivareta og sikre gode rammevilkår er en vesentlig del av mitt ansvarsområde. Jeg må balansere mellom å ivareta kunstnerne som er de som leverer vårt innhold og samtidig sørge for forutsigbare rammer for de ansatte. Jeg forsøker å være fleksibel, åpen og inkluderende, og jeg vil tro de jeg er sjef for vil si jeg er hyggelig. Og så er jeg veldig grundig, på både godt og vondt.

– Drar du på fest sammen med dine ansatte?

– Ja! Formelle og uformelle sammenkomster utgjør en del av vårt arbeidsfelt. Det er et fora hvor sosiale og faglige behov og interesser ofte møtes. Spesielt kunståpninger markerer en viktig begivenhet for våre kunstnere, og da er jeg selvsagt med.

– Er du også med på nachspielene?

– Ja, jeg er ofte med og tar gjerne initiativet selv om det har blitt litt sjeldnere etter at jeg fikk barn. Jeg er glad i å danse og nachspiel er en ypperlig anledning i kombinasjon med viktige og uviktige samtaler.

– Hva er den vanskeligste sjefsavgjørelsen du har tatt?

– Det vanskeligste er når jeg må si nei. Det er hele tiden trange rammer og ofte må jeg begrense andre, eller kutte ned omfanget på prosesser. Det å flytte fra jobben i Oslo og hit var også en veldig vanskelig, men viktig avgjørelse som ledet meg dit jeg er i dag.

– Hvordan inspirerer du dine ansatte?

– Jeg er ganske humoristisk, nysgjerrig og fleksibel. Dette håper jeg inspirerer. Jeg er selv ganske åpen og tror jeg får folk til å dele og delta.

– Er du omgangsvenn med noen av dem du er sjef for?

– Ja, jeg skjønner egentlig ikke at det går an i lille Trondheim å ikke være det. Kunstfeltet består av mange interessante og morsomme personer, og skillene mellom privat og jobb hviskes ut. Men det er klart at rollene må balanseres, å vite hvilken hatt som er på til enhver tid er en dyd av nødvendighet.

– Er du også familiens sjef?

– Vi er likestilte grunnet en litt komplisert infrastruktur, med både felles barn og hans barn og hektiske jobber med mye reising og kveldsjobbing. Vi må hele tiden planlegge og forhandle så familielivet fungerer aller best når alle blir hørt og sett.

– Hva er ditt beste resultat i Birken?

– Jeg har aldri vært med, men jeg blir ofte passert av dem som tydeligvis trener til Birken når jeg sykler over Bakklandet på vei til jobb. Jeg tråkker meg derimot bare rolig av gårde, mens Birken ikke inspirerer meg.

– Skal du være sjef resten av yrkeslivet?

– Jeg er mest opptatt av å ha en spennende jobb, og det får jeg med å jobbe i gode samarbeid. Det kan godt være en ganske flat struktur, bare teamet er godt.

Følg Økonomiadressa på Facebook her!