Tove Kristin Strømsvåg Hørselshemmet
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Jeg har det siste året fulgt saken til hørselshemmede Mizgin Salem Muhammad, som nå risikerer å bli tvangsutsendt etter å ha bodd her i mer enn 20 år. Årsaken er at han ikke hørte eller forsto hva som ble sagt på et intervju med UNE for tjue år siden.

Mizgin snakker i dag godt norsk og bidrar som alle andre arbeidstakere til fellesskapet. En viktig grunn til dette er nok at han har fått hjelp med sin hørselsnedsettelse og fått tilpasset høreapparat. Om han blir sendt ut, vet vi lite om hvilken hjelp som venter ham i hjemlandet Irak. Selv forteller han at folk gjør narr av sånne som ham der.

Jeg er også hørselshemmet, og det er nok grunnen til at denne saken berører meg sterkt. For jeg tror veldig mange ikke forstår hva det faktisk innebærer å ha en alvorlig hørselsnedsettelse. Derfor har jeg lyst til å formidle hvordan det kan være å leve med en slik tilstand, selv i et velutviklet land som Norge.

Jeg har et medfødt hørselstap som er varig, og som for min del forverres med tiden. I mange år har jeg vært avhengig av høreapparat og andre hjelpemidler for å fungere.

Uten høreapparat kan jeg ikke føre en normal samtale med en person. Med høreapparat er dette som regel mulig. Men med en gang flere personer skal delta i en samtale, eller bakgrunnsstøy som trafikk, samtaler på nabobord på en kafé og så videre – da er det ofte ikke mulig for meg å ha en samtale med et annet menneske.

Skal jeg ha glede av teater, kunne følge med på møter og foredrag, er jeg avhengig av skrivetolk eller teleslynge. For å ta telefonsamtaler, er jeg avhengig av teknologi som sender lyden til høreapparatene mine via Bluetooth. Det sier seg selv at dette er kostbare tiltak som krever god teknologisk og helsemessig infrastruktur. Hvordan er dette i Irak?

På tross av alle disse hjelpemidlene, fører likevel mitt hørselstap til utfordringer og misforståelser, for eksempel i arbeidslivet. Beskjeder som gis bak min rygg og ikke ansikt til ansikt, får jeg kanskje ikke med meg. En forkjølelse kan for eksempel gjøre meg tilnærmet døv for en periode. På samme måte blir jeg tilnærmet døv om høreapparatene mine må inn til service eller reparasjon. Det kan ta opp til tre uker. Selv er jeg så heldig at jeg har et ekstra par som jeg har betalt for selv. Hva skal Mizgin gjøre når han trenger nye høreapparat?

Mizgin ble intervjuet da han kom til Norge. Da hadde han ikke høreapparat eller andre hjelpemidler. I tillegg fikk han en tolk med feil dialekt. Hva hadde skjedd om jeg var i en lignende situasjon? Altså i et intervju uten høreapparat? I et fremmed land og med en tolk som snakket en dialekt jeg synes er vanskelig å forstå?

Egentlig lurer jeg ikke på dette. Jeg misforstår spørsmål og kommentarer nesten hver dag, selv med høreapparat i avslappede samtalesituasjoner. Det er krevende og ydmykende å stadig måtte be folk gjenta det de nettopp sa. I stedet gjør jeg noe vi med vi med hørselshemming har blitt veldig gode til: gjetter hva den andre sier. Det fungerer faktisk veldig ofte.

Men bare til det ikke fungerer. Da blir gjettingen helt feil. Særlig for de som ikke kjenner meg. De vet ikke at jeg gjetter. Da kan det skje at jeg svarer på andre spørsmål enn jeg fikk. Jeg kjenner meg altså igjen i Mizgins historie. Den gir mening for meg og andre hørselshemmede.

Å ha en hørselsnedsettelse innebærer ikke bare å «høre litt dårlig». Det påvirker livet på svært mange områder, særlig i arbeid og sosialt. Det er ikke bare å ta seg sammen. Du er fullstendig avhengig av gode hjelpemidler, tilpasning på arbeidsplassen og mennesker som kjenner deg og forstår din situasjon. Mizgin har dette i Norge. Jeg undrer meg på hvilken hjelp han kan forvente om han blir tvangsutsendt til Irak.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!