Trondheim er verden fineste by, helt objektivt, selvsagt. Alt i Trondheim er vakkert, som Nidarosdomen på en solskinnsdag, det å speide utover elva fra Gamle Bybro, å sitte og drikke kaffe med pappa utenfor kaffebrenneriet mens folk sykler forbi de fargerike husene på Bakklandet. Noen ganger tenker jeg «dette er byen min» og kjenner på en skikkelig stolthet.
Trondheim er byen der jeg har vokst opp. Det er byen der jeg kastet stein på vinduer til venner for å høre om de ville finne på noe siden mobil ikke var en greie, de fleste husene har trapper og jeg sitter i rullestol. Det er byen der jeg ble konfirmert og fikk min første jobb som spaltist (egentlig bare fordi jeg sendte inn så mange innlegg til Adressa at de lurte på om jeg ville ha betalt for noe av det). I Trondheim gikk jeg på barneskole, ungdomsskole, og videregående. Det tok lang tid å få assistenter, så det var mange dager da jeg holdt meg på skolen til jeg ble både gul og blå i trynet. BPA ble rettighetsfestet i 2015. Før det bodde jeg og veldig mange flere funksjonshemmede på institusjoner. Trondheim er byen der jeg har hatt hobbyer og funnet venner, vært aktiv i politikken, hatt verv, tatt utdanning og fått min første jobb.
Lovfest BPA i folketrygden
BPA skal aldri være en salderingspost
Er jeg bare en salderingspost for kommunen?
Trondheim er byen der jeg har snublet, feilet, mestret og omsider har blitt det menneske jeg er i dag. Ingenting av det ville vært mulig uten BPA.
Tenk om jeg hadde vært et menneske som ikke hadde visst hva frihet er. Altfor mange funksjonshemmede er der, helt uten at det blir lagt merke til på institusjoner eller på eldrehjem mot sin vilje. Ingen meg uten BPA, fordi BPA er mitt viktigste verktøy for å oppnå likestilling.
Av den grunn iler det kaldt nedover ryggen hver gang jeg tenker på at Trondheim nå skal kutte bevilgningen til BPA med 15 millioner kroner. Det er ingen by, uavhengig av hvor det er, som vil tjene på å undertrykke mennesker. Derfor gjør det meg så vondt langt inn i hjertet at Trondheim velger å gå tilbake i tid og gå tilbake i likestillingskampen når den allerede er så langt bak fra før.
Jeg er egentlig stolt over å være innbygger i byen min. Men tenk å bo i en by der du mister nattesøvnen fordi du kan miste friheten din til å være et menneske, friheten til å lage seg mat og å gå på do, til å ha besøk av venner, til å være aktiv i politikken og til å være i jobb. Friheter som alle andre kan ta for gitt. Å ta ifra en minoritet retten til grunnleggende behov og retten til valgfrihet er veldig alvorlig. Hvis en annen minoritet hadde mistet sine rettigheter på denne måten, hadde det blitt overskrifter i aviser landet over, tatt opp i Debatten eller på TV2 Nyheter og vært en stor debatt i folks hjem. At et slikt kutt ikke skaper mer furore, sier ganske mye om hvor langt etter funksjonshemmedes rettighetskamp er.
Tirsdag 5. desember skal vår nye ordfører Kent Ranum med sine samarbeidspartnere bestemme om de skal redde eller rasere BPA-ordningen i Trondheim. BPA-leverandørene er assistentenes arbeidsgiver, den som er funksjonshemmet selv er assistentenes arbeidsleder. Med de foreslåtte kuttene på 15 millioner blir det umulig å være en seriøs leverandør her i byen. Seriøse aktører har tariffordninger, god rådgivning for kunder og assistenter, og de sikrer alle de involvertes rettigheter. Resultatet av disse kuttene kommer til å resultere i kutt i rådgivning, dårligere tariffavtaler, lavere lønn til assistentene og mindre ressurser til å bistå funksjonshemmede i å bli gode ledere for sine assistenter. Dette kommer til å føre til at de seriøse aktørene føler de må trekke seg ut av byen for å kunne opprettholde den kvaliteten og profesjonaliteten de ønsker å ha for BPA-tjenesten de leverer. Det dette egentlig vil føre til, er en limbo av rettighetsbrudd.
Er dette Trondheims nye hybelstrøk?
Hva er det vi som trenere ikke forstår?
Det er heller ikke åpenbart at Trondheim kommune virkelig kommer til å spare penger på dette kuttet. I dag er kostpris for BPA 482 kr per time. Til sammenligning er kostpris for hjemmehjelp 829 kr per time. Det er jo ikke slik at våre behov vil forsvinne ved at de kutter i en livsviktig ordning. Det eneste som vil skje er at vi mister valgfriheten vår og at kommunen vil presse oss inn i andre ordninger slik som hjemmesykepleie eller institusjoner mot vår vilje, og det vil øke segregeringen av funksjonshemmede i samfunnet. Er det virkelig det Trondheim vil være kjent for?
Folk tenker kanskje at det bare handler om en assistansetjeneste, men det er mye mer enn som så. Vi blir nektet valgfriheten til å gå ut av eget hjem. Vi mister livene våre. Det er skremmende å tenke på at en kommune i det hele tatt kan komme med et forslag som undertrykker så mange mennesker uten å i det hele tatt tenke på at det skurrer.
Uten BPA kan jeg ikke se Nidarosdomen i solskinn eller dra på Bakklandet for å drikke kaffe med pappa. Byen vår har så mye bra å by på. Vi trenger en by der også funksjonshemmede kan bidra med sine ressurser.
Jeg er redd. Vi er redde. Vi er redde for å miste friheten til å bevege oss rundt i landet vi bor i. Vi er redde for å bli låst inne i husene våre. Men vi er også redde for å måtte flytte fra husene våre. Vi er redde for å miste det viktigste verktøyet vi har for frihet og likestilling. Vi er redde for å bli gjort maktesløse.
Dette er meg som ikke er maktesløs. Dette er meg som tar til orde for å leve. Jeg håper jeg blir hørt. Jeg håper Trondheim med et ordførerskifte fremdeles vil være en by som er verdt å være stolt av. Det er ingen skam å snu, så kom igjen da Trondheim, la meg bli stolt av byen jeg bor i.
Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!