Marit Uthus Førsteamanuensis, NTNU

Over én million skoletimer øremerket for elever med rett til spesialundervisning er sporløst borte.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

NRK har de siste ukene rapportert om store mangler ved spesialundervisningen i skolen.   Så alvorlig fremstår situasjonen, at Barneombudet stiller krav om systemer der skolene forpliktes på å rapportere avvikene, slik at elevene får de timene de har krav på. I en velferdsstat som Norge burde dette være en selvfølge. Derfor mener jeg at saken må løftes opp og drøftes på et mer overordnet nivå. Slik jeg ser det, viser situasjonen hva angår spesialundervisningen i den norske skolen til en sykdomstilstand ved samfunnet i sin helhet, en tilstand som har fått vedvare altfor lenge.

I min doktorgrad helt tilbake til 2014 rapporterte spesialpedagoger om uverdige forhold for elevene som mottar spesialundervisning. De fortalte at elevene måtte dele sine individuelt tildelte timer med andre elever med vidt forskjellige diagnoser og behov. Noen var plassert oppe på skolens gamle tørkeloft, som ikke engang var et innredet rom, men et gammelt lager. Der fikk de det som kan karakteriseres som «oppbevaring» heller enn opplæring.

Marit Uthus. Foto: Privat

På julaften det året, skrev jeg i avisa at jeg ønsket meg (til jul!) en grunnleggende verdidebatt – der mangfold blant mennesker settes på dagsorden, på ordentlig. I ettertid har jeg også skrevet om prestasjonspresset i samfunnet, og at dette presset paradoksalt nok er størst på den arenaen der de yngste i befolkningen oppholder seg, i skolen. Når konkurransebaserte ideologier om en kunnskapseffektiv skole får råde, er det ikke elevene med særskilte opplæringsbehov som får førsteprioritet. I dag forsterkes tendensen som følge av en stadig trangere kommuneøkonomi. I Trondheim kommune går rektorer ut i media og forteller at de ikke får fulgt opp lovpålagte oppgaver. Enten må de bryte den lovpålagte normen for lærertetthet eller elevers rett til spesialundervisning.

Vi kan godt lage systemer for å melde avvik når timene til spesialundervisning blir borte, men hvis den norske «fellesskolen» ikke lenger er en reell politisk prioritering, er jeg redd det blir som å sette plaster på et sår som ikke vil gro.

Jeg ønsker meg fortsatt mangfold, ikke bare til jul, men hele året rundt, i hverdagen, og spesielt i skolehverdagen, der kommende generasjoner tilbringer store deler av sin våkne tid. Det må faktisk en erfaring for oss mennesker, for at vi skal oppdage at forskjellighetene mellom oss er verdifulle. Når vi er sammen med andre som er forskjellig fra oss, utvider vi livserfaringene våre, vi blir bedre kjent med oss sjøl og vi blir bedre på å respektere andre og ta andres perspektiv. Poenget er at slik erfaringer ikke kommer av seg selv. Det må en politisk prioritering til. Jeg sier som Kåre Willoch, som er bestefar til Philip som har Downs syndrom: Samfunnet må måles etter evnen til å ta vare på sine svakeste.

Videre ønsker jeg meg et perspektivskifte også hva angår den norske fellesskolen og spesialundervisningens plass i denne. Helt siden nedleggingen av spesialskolene på 1980-tallet har det nemlig rådet en idé om at omfanget spesialundervisning skal ned, som at dette skal øke inkluderingen. Sentrale stemmer i fagfeltet har til og med argumentert for å fjerne den individuelle retten til spesialundervisning, ment å skulle tvinge frem en mer tilpasset praksis i den ordinære opplæringa. Mitt poeng er at skolenes inkluderingspraksis må utvikles parallelt med at det satses på spesialundervisning. Så lenge elever etter opplæringsloven har en rett til å gå på sin nærskole, vil de jo befinne seg der; elevene med dysleksi, autisme, blindhet, ervervet hjerneskade, traumer, angst, hørselstap, dyskalkuli, ADHD, generelle lærevansker, språkvansker, talevansker og sjeldne syndrom, for å nevne noen. Så sier det seg selv at lærere trenger støtte fra noen med spesialpedagogisk kompetanse for å kunne ta de nødvendige individuelle hensynene, slik at alle elever gis like muligheter til å ta aktivt del i skolefellesskapet, og lære i takt med egne potensial.

Når vilkårene for å drive god spesialundervisning ikke er til stede i dagens skole, så har altså dette å gjøre med komplekse sammenhenger som berører forhold på samfunnsnivå, i kommunene og skolene, men også innad i det spesialpedagogiske feltet. For eksempel kan politikere og skoleeiere argumentere «varmt» for minst mulig spesialundervisning – i inkluderingens tjeneste, og slik tåkelegge en ekskluderende praksis som har helt andre og mere «kalde» hensikter. Den sterke historien om Storm, som har dysleksi og som ikke fikk spesialundervisning før på 7. trinn, (NRK) er et godt eksempel i så måte. Det skolen selv påsto var spesialundervisning til Storm, lignet nemlig ifølge Satsforvalteren mest på «tilpasset opplæring», helt i tråd med det jeg vil kalle en misforstått inkluderingsideologi her i landet.

Ja, det er noe med spesialundervisningen, noe fryktelig galt. Tiden synes overmoden for å rette opp i det. En god start vil være å gjøre opp status for om velferdsstaten skal bestå; om fellesskolen og elevmangfold fortsatt skal være et verdsatt ideal, og om spesialundervisningen kan etableres som et avgjørende bidrag i så måte.

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!